Energikommentaren: Arven etter Johnsen
Kronikk

Energikommentaren: Arven etter Johnsen

For snart 52 år siden gikk en 38 år gammel mann om bord i Braathens morgenfly fra Fornebu til Sola for å starte en arbeidsøkt som skulle få banebrytende og avgjørende betydning for utviklingen av den norske petroleumsindustrien.
09.april 2024 Bjørn Vidar Løen, kommentator og forfatter

Arve Johnsen satte ambisiøse og høye mål og oppnådde mye. Selv kom han nesten til målstreken i sitt eget livs prosjekt. Han hadde tenkt å arbeide til han fylte 90. Det som da ville følge, ville han ta som bonus og avspasering. Like før jul gikk han ut av tiden. Tidlig på nyåret ville han ha fylt 90 år. Jeg har skrevet mange energikommentarer i Rosenkilden. Det har aldri manglet på tema. Det har snarere vært et vanskelig valg mellom flere muligheter. Denne gangen ga valget seg selv. Min første energikommentar i 2024 måtte handle om Arve Johnsen. Han etterlater seg en rik arv, lokalt og nasjonalt. Han ruver i norsk historie.

 

Nasjonal kontroll

For mer enn femti år siden fremsto han som en av de sterkeste talsmenn for å etablere et statlig oljeselskap og for å sikre nasjonal kontroll over virksomheten som vokste frem på kontinentalsokkelen. Det er verd å reflektere over at Norge ble oljenasjon uten et oljedepartement, oljedirektorat eller oljeselskap. Det var utenlandske selskaper som førte oss inn i oljealderen, etter at vårt fremste faglige miljø i Norges geologiske undersøkelse i 1958 avskrev mulighetene for at det kunne finnes petroleumsforekomster i havbunnen langs Norges langstrakte kyst.

Vi kjenner historien: Oljealderen kom som julekvelden på kjerringa. Tvil ble snudd til tro. Norge ble en ledende olje- og gassnasjon, med en utvikling som overgikk de mest optimistiske drømmer. Og norsk oljepolitikk er virkelig norsk. Vi har skapt noe som vekker interesse og oppsikt verden over: Den norske modellen. Det er ikke minst Arve Johnsens fortjeneste. Han slo til like etter oppdagelsen av Ekofisk; Norges første økonomisk drivverdige olje- og gassfelt. Vi hadde gjennom historien skrytt høylytt over at det var en nordmann som oppdaget Amerika. Nå måtte vi ta inn over oss at det var amerikanere som hadde oppdaget den norske oljen. Og nå ble spørsmålet om det var mulig for et lite land å ta kontroll over egen oljerikdom.

 

Høye mål

Nasjonal kontroll handlet om mange ting. At staten var grunneier, konsesjonsmyndighet og skatteoppkrever, ble lagt til grunn som en selvfølge. Men hvem skulle få lete og utvinne olje og gass på den norske kontinentalsokkelen?

Det var den borgerlige firepartiregjeringen med Senterpartiets Per Borten som styrte Norge da oljen ble funnet. At regjeringen Borten ønsket å drive den nye virksomheten på kontinentalsokkelen under statlig kontroll, var det ingen tvil om. Spørsmålet ble i hvilken grad staten skulle engasjere seg direkte. Statens hjemkjøp av aksjeflertallet i Norsk Hydro i 1971, ga en god pekepinn på hvordan de politiske myndigheter tenkte. Regjeringen mente at den statlige medvirkning i den operative virksomheten var sikret. Arve Johnsen var ansatt i Norsk Hydro og dernest formann i Arbeiderpartiets industriutvalg. Allerede i juni 1970 hadde han skrevet et notat der han skisserte hovedtrekkene i oljepolitikken. Her satte han høye mål. Det handlet om å være herrer i eget hus.

Hjemkjøpet av Hydro var et viktig signal. Det var allerede lagt et godt grunnlag gjennom lovgivning som regulerte både lete- og utvinningstillatelser. Fremfor alt var store havområder sikret i delelinjeforhandlingene med Storbritannia og Danmark, der midtlinjeprinsippet ble lagt til grunn.

 

Roboter på styremøter: Fremtiden er nå!

 

Avgjørende

Som politiker mente Arve Johnsen at 51 prosent statlig eierskap i det selskapet han selv var ansatt i, ikke var tilstrekkelig. Han ville ha en sterkere statlig medvirkning. Han fikk en historisk sjanse. I mars 1971 havarerte den borgerlige koalisjonsregjeringen som følge av indre uenighet om Norges forhold til Europa. Arbeiderpartiet kom nå på nytt til regjeringsmakt i en mindretallsregjering med Trygve Bratteli som statsminister. Regjeringen Borten hadde etterlatt seg et forslag om å danne et statlig holdingselskap for å ivareta statens interesser i petroleumssektoren. I den nye regjeringen ble Finn Lied industriminister og Arve Johnsen hans statssekretær. Dette ble avgjørende for organiseringen av petroleumsvirksomheten. I Industridepartementet utformet Lied og Johnsen forslaget om å etablere et statlig operativt oljeselskap. Stortinget ga i juni 1972 sin tilslutning til dette. Slik fikk vi Statoil, dagens Equinor.

 

I verdensklasse

I september 1972 stemte flertallet av det norske folk nei til norsk medlemskap i EEC (dagens EU). Regjeringen Bratteli gikk av, og det førte til at Arve Johnsen ble ansatt som den første leder i det nye statsoljeselskapet. I denne posisjonen fikk han armslag for å virkeliggjøre sine visjoner. Han sikret avgjørende deltakelse og kontroll i sentrale produksjons- og transportanlegg; feltene Statfjord, Gullfaks og Troll og transportsystemene for gass til Europa. Han inntok rollen som den enerådende selger av gass fra norsk sokkel. Han tok dristige teknologiske sprang som kryssing av den dype Norskerenna med rørledning og søkte mot stadig dypere vann.

Hans ambisjon var å utvikle et selskap i verdensklasse. For ham falt det helt naturlig at selskapet var eid av staten. Han så seg selv som en tjener for fellesskapet, men ble ofte kritisert i industrien for maktsyke.

Han tenkte strategisk. I sitt fargerike og pedagogiske språk snakket han om å innta høydedragene. Han ble sjef for et oljeselskap, men snakket likevel fra starten av om at det 21. århundre ville bli gassens århundre. Hans mesterstykke var salget av de enorme gassmengdene i Troll, i et marked som var preget av motgang etter at britene sa nei til gassen fra Sleipner.

 

Kvinner, kompetanse og (grønn) kapital

 

En robust oppvekst

Som far snakket Johnsen om sine tre døtre og omtale Statoil som sitt fjerde barn. Han ga selskapet en robust oppvekst. Dagens Equinor bygger på et fundament der store deler er lagt av Johnsen. Han var kritisk til reformen som fratok selskapet store deler av eierinteresser og kontantstrøm gjennom opprettelsen av SDØE (statens direkte økonomiske engasjement). Han var mot fusjonen mellom Statoil og Hydro og motstander av navnestiftet. Han levde likevel ikke i en tidsavgrenset boble. Gradvis forsonte han seg med utviklingen. Til sin siste dag støttet han sitt fjerde barn og beholdt stoltheten; troen på selskapet, menneskene, teknologiutviklingen og fremtiden.

Både selskap og samfunn har mye å takke Arve Johnsen for.

Andre liknende nyheter

Den stavangerske kjipheten

Kunne Kunstsilo i Kristiansand blitt realisert i Stavanger? Hva skjedde egentlig da Stavanger Aftenblad hyret inn en arkitekt fra Bergen til å anmelde…

Drone-konkurranse på Tau tar av

TAC Challenge, hvor 13 lag fra fem land konkurrerer med undervannsdroner, har nesten tredoblet deltakelsen fra i fjor.

AquaNext: – Skal bli havbrukets ONS

Tre dager med konferanser, fagseminarer, debatter, 100 utstillere og flere tusen besøkende. AquaNext er den nye møteplassen for havbruksnæringen.

© Næringsforeningen 2019-2024 Sidekart Personvern og vilkår for bruk
Umbraco CMS fra MarkedsPartner