Handlingslammelse

De siste årene har regionens næringsliv håndtert en pandemi. Det oppsiktsvekkende var imidlertid hvordan bedriftslederne tilpasset seg situasjonen for å holde driften gående og ansatte i arbeid. Umiddelbart ble det tatt klare og tydelige ledergrep. Jeg har til gode å høre noen ledere i våre 2000 medlemsbedrifter si at «vi følger situasjonen tett». Når en krise truet bedriftens eksistens, var det heller ingen som sa at de skulle sette ned en komité som skulle komme tilbake med en analyse om et halvt års tid. Ting skjedde i løpet av noen få dager i styrerommene, i ledergruppene eller ute i produksjonshallene.

Men en krise kommer sjelden alene! Kritikken mot regjeringens nøling for å få på plass koronahjelp til bedriftene i desember hadde så vidt stilnet da de første advarslene om de ekstreme strømprisene kom, både fra næringslivet og private. Rett over nyttår, og før Ukraina-krigen ble en realitet, slo vårt magasin Rosenkilden alarm om kraftkrisen som var i ferd med å utvikle seg. Rett etterpå presenterte NHO en stor nasjonal bedriftsundersøkelse som viste at hele fire av ti bedrifter oppga at de hadde fått en stor/middels reduksjon i driftsresultat som følge av økte priser. 20 prosent av de spurte signaliserte at de ville måtte redusere aktiviteten hvis prisene vedvarte.

En varslet krise
Sjelden har vi altså hatt større grunn til å snakke om en varslet krise som opplagt måtte føre til både midlertidige og langsiktige tiltak for å hindre tap av arbeidsplasser og konkurser. Men først 3. august, etter press fra alle kanter, sa statsminister Jonas Gahr Støre at han ville vurdere en kompensasjonsordning for næringslivet. Fram til det tidspunktet var standarduttalelsen at regjeringen «følger situasjonen tett». I stedet burde man allerede i januar begynt jobben med å forberede ordninger som kunne effektueres når tiden var inne. All beredskap handler som kjent om å være etterpåklok i forkant.

Mange bedriftsledere beskriver kraftprisene som en enda større trussel enn pandemien, og det sier ikke lite. Både små, mellomstore og store bedrifter rammes. I løpet av de siste ukene har vi fått presentert en rekke lokale eksempler som ikke bare viser konsekvensene av dagens priser på bunnlinjen, men også konkurransevridningen som oppstår fordi en del av konkurrentene som slåss om de samme anbudene og kontraktene ligger i regioner som er helt uberørt av strømkrisen. Ta Jæder som et eksempel. Med dagens pris vil bedriften måtte punge ut med 19 millioner kroner i strøm i året mot normalt 2,5 millioner. Hadde de hatt tilhold i Trøndelag, hvor konkurrenten Grilstad holder til, ville prisen vært 106.000, som er 140 ganger billigere. Verdensledende Kverneland Group på Klepp, som blant annet produserer ploger, har ikke bare måttet håndtere langt høyere råvarepriser. De driver med kraftkrevende industri og har et kraftbehov tilsvarende 2300 eneboliger. Nå har de en økning i strømprisen som tilsvarer 100 årsverk. Og litt lenger nordpå finner vi Stangeland Mølle som har vært nødt til å stoppe produksjonen. Konsekvensene kan bli enorme, og de som argumenterer mot kompensasjonsordninger på grunn av inflasjonsfaren bør måle dette opp mot kostnaden ved konkurser og arbeidsledighet.

Ekstraordinær situasjon
Vi befinner oss i en ekstraordinær situasjon som både krever kortsiktige og langsiktige løsninger. Vi er langt på overtid når det gjelder å få en spisset og kortsiktig løsning som strømstøtteordning og en forsyningssikkerhet med mekanismer som hindrer at magasinene våre tømmes. Samtidig er det forståelig at det er tidkrevende og komplisert å lage et nytt system for strømpriser som skal fungere over tid og som også skal være tilpasset en ny europeisk orden når det gjelder kraftforsyning, både som en konsekvens av krigen og miljøutfordringene.

Under pandemien lærte vi litt om midlertidige kriseløsninger. Det er en erfaring og kunnskap som også må kunne brukes nå. Å få ned prisene for den enkelte bedrift, samtidig som man har mekanismer for å jevne ut prisen slik at det blir like konkurransevilkår for næringslivet i Norge, er avgjørende. Men det finnes om mulig en annen og enda større trussel, nemlig faren for strømrasjonering fordi magasinene er i ferd med å gå tomme på grunn av en kombinasjon av lite nedbør og hemningsløs eksport. Har egentlig regjeringen en verktøykasse for å forhindre at det skjer? Her er det i beste fall tvil. Burde man ha vurdert dette for lenge siden? Svaret er ja.

Næringslivet er glødende opptatt av energieffektivisering ­– både av hensyn til kostnader og samfunnsansvar. Det er derfor ikke gullkantede almisser bedriftene ber om, men fornuftige løsninger som skal ta oss gjennom denne krisen. Denne utgaven av Rosenkilden gikk i trykken 8. august, dagen da Stortinget skulle bestemme seg for om det skal samles for å «hjelpe» regjeringen med å få tatt beslutninger og få satt passende tiltak ut i livet for å skape forutsigbarhet og akseptable rammevilkår. La oss håpe at det skjer.

Allerede i årets første nummer av Rosenkilden slo næringslivet alarm på grunn av de høye strømprisene. Vi snakker om en varslet krise, men likevel har regjeringen forholdt seg passiv.