Kronikk: Å skamme seg tjener man ikke penger på

«Tenk at vi skulle bli nesten førti år før vi skjønte hvor mye syklusen har å si», utbrøt en venninne. For i snart 40 år har hun, jeg og de fleste kvinner jeg vet om blitt fortalt at syklus, det er i snitt 28 dager mellom hver menstruasjon.
Og det er liksom det.
Men hva er denne syklusen, og hvorfor skriver jeg om det i et blad for næringslivet i Rogaland?
Fordi samtlige med mensen, og etterhvert overgangsalder, vet at dette påvirker dem, i stor eller liten grad. Og for noen i så stor grad at det går utover jobb, familie, venner og hjem.

Mange historier

Etter forrige innlegg i Rosenkilden ble jeg fortalt mange titalls historier om kvinner som hadde opplevd utfrysing på jobb, mistillit rundt sykedager, mangel på forståelse for å kunne jobbe hjemmefra av helseårsaker, eller til og med endte med å slutte i jobben og endre karriere fullstendig. Og det er grunnen til at jeg skriver om dette.
Da har jeg ikke en gang nevnt historiene om leger som ikke satt seg inn i diagnoser, folk som ikke fikk riktige medisiner, eller som i verste fall opplevde samlivsbrudd og store problemer med relasjoner. Og vet du hva fellesnevneren for de alle er?
Skam.
De skammer seg. Fordi ingen snakker om det, fordi det vi snakker om er kvinnelidelser, kvinneplager, kvinnehelse og kvinnesykdommer. Som om problemet er kvinnen. Ikke noe rart man ikke vil dele, være åpen og få oppmerksomhet når alt rammes inn med negativt fortegn.
Halvparten av oss (kanskje ikke fullt så mange i næringslivet – der har vi en vei å gå) går potensielt rundt og skammer oss.

Det enkle er ofte også det beste
Vi kan komme med tiltak, eller medisiner eller sykemeldinger. Men problemet er at vi ikke snakker om det slik at de som kan komme seg gjennom ved bevisstgjøring og kunnskap gjør det. At de som trenger litt medisin på veien får det. At diagnosesystemet vi har i Norge ikke er bedre og gir oss nyttig datagrunnlag for å kunne gjøre endringer og sette inn bedre og mer effektive tiltak.
I Oslo har fastlege Cathrine Abrahamsen nylig gjennomført en ny behandlingsmetode for flere av sine pasienter med vondter og smerter. Ved å skrive ned alt av plager og sammen jobbe seg gjennom lista for å se hva man kan gjøre noe med, hva man må gjøre noe med, og hva som faktisk ikke kan gjøres noe med, så har flere opplevd bedring.
Høres banalt ut. Og det er jo nettopp det. Man blir sett, hørt og tatt på alvor. Helt grunnleggende behov blir møtt. Også for syklusrelaterte plager kan denne type kognitiv samtaleterapi og mental sortering faktisk ha mye å si. Jeg snakker av erfaring. Og det frigjør kapasitet og ressurser til de sykdommene og plagene som faktisk trenger mer oppfølging, behandling, operasjon og medisiner.

Det hjelper å snakke om det
Jeg snakket høyt om det, og folk hørte. Og de ringer og melder fremdeles, et halvt år etter. De som vil tilrettelegge arbeidsplasser for overgangsalder. De som har gode, eller vonde, eksempler på arbeidsplasser og hvordan de har håndtert det. De som kjenner at de ikke klarer karriere, småbarnsliv og kjæresterollen fordi de klikker i vinkel to dager i måneden, og hvor samlivet står i fare.
Jeg svarer så godt jeg kan, og faktum er at jeg blir faktisk bedre av det. Åpenheten, tilbakemeldingene og forståelsen har gitt meg en tryggere følelse. Jeg kartlegger meg selv, jeg vet når nedturene kommer, og når de går over. Jeg vet hva som feiler meg, og jeg klarer å stå i det. Stort sett. Nå har jeg en pause fra antidepressiva, fordi jeg kjenner det går uten. Men jeg vet de er der, jeg vet det funker når det er mørkt. Og om det at jeg snakker om det gjør at andre, og meg selv, får det bedre – da er det verdt det. Og jeg kjenner denne åpenheten og støtten gir meg et godt grunnlag for å takle overgangsalder når den tid kommer. Ikke at jeg gleder meg.
Men ærlig talt, skamme seg over dette? Det blir for dumt.
Og for næringslivet og arbeidsgivere er det rett og slett ikke verdt det.