Kronikk: Hva betyr geopolitikken for næringslivet?

Sommeren 1988. Vi har svingt av Autobahn og står ved en grense i en liten tysk by, med høye piggtrådgjerder. Jeg er åtte år og ser østblokken for første gang. Tre år senere har vi kjørt til Berlin, på lange motorveier over østtysk ødeland. Men verden er ikke lenger delt i øst og vest. Jeg kjøper en liten betongbit. Kanskje en del av Berlinmuren, kanskje bare en tilfeldig østtysk steinvegg.

I årene som fulgte ble verden stadig åpnere og mer sammenvevd. Demokrati vant over diktatur. Samarbeid vant over konflikt. Handel vant over beskyttelse av egne markeder. Verdikjedene ble globale. Verdenshandelen vokste fra 38% av BNP i 1991 til 61% i 2008. For norsk økonomi betydde det at vi kunne selge dyrt og kjøpe billig, i takt med økende etterspørsel etter våre eksportvarer og økende tilbud av det vi ville importere.

«Det lange 90-tallet» kalte utenriksminister Espen Barth Eide dette i sin innledning på Respons-konferansen, som vi arrangerte på Rosenkildehuset 20. mars. Nå er imidlertid trenden i ferd med å snu. Siden 2008 har handel som andel av BNP globalt knapt vokst i det hele tatt. Andelen utenlandske investeringer er fallende. De siste årene har økende rivalisering mellom stormaktene skapt blokkdannelser og en mer delt verdensøkonomi. Verdikjedene er ferd med å bli mindre globale, gjennom at produksjon flyttes hjem, til naboland eller til vennligsinnede land.

Dette bakteppet preger politikken innenfor en rekke områder, enten det gjelder sikkerhet, handel eller grønn omstilling.

LEDER: Det nye Vestlandet

Beskyttelse

Sikkerhet har for norsk næringsliv lenge handlet om beskyttelse mot ulykker og naturkatastrofer, eller det som på engelsk kalles «safety». Der er vi verdensledende. Det er ikke nødvendigvis tilfelle når vi snakket om beskyttelse mot intenderte handlinger, eller «security» på engelsk, som Ole Andreas Engen forklarte på konferansen.

Når sikkerhetspolitikken nå for alvor er tilbake på agendaen, må næringslivet også lære denne delen av sikkerhetsarbeidet. Det krever involvering av andre fagområder og bygger på andre prinsipper enn de vi kjenner fra HMS-arbeidet. Det setter også andre sentrale verdier ved det norske samfunnet, som frihet og tillit, under press. Om sikkerheten går på bekostning av friheten, er den lite verdt.

Når sikkerhet blir viktigere enn handel, trenger vi både gode relasjoner til handelspartnere og forpliktende langsiktige avtaler. Det kan bety at det snart er på tide med en ny debatt om medlemskap i EU. Der verdens markeder uansett åpnet seg for norsk næringsliv fra 1994 og utover, er situasjonen en annen i årene fremover. «Vi trenger våre venner i Europa mer enn noen gang», sa Marianne Olsnes fra Norske Shell. Den nye geopolitiske situasjonen har allerede ført til historiske utenrikspolitiske kursendringer i Sverige og Finland, som begge har blitt med i NATO. Er det lov å håpe på en tilsvarende endring i Norges forhold til EU? «EØS-avtalen er viktig, men ikke tilstrekkelig», var budskapet fra Andreas Kvame i Grieg Seafood.

For selv om vi deltar i europeisk samarbeid gjennom en rekke avtaler, klarer vi ikke å sette agendaen for EUs politikk når vi står på utsiden. Som utenforland er vi også avhengige av EUs vilje til å inkludere oss i fortsatt samarbeid. Det gjør oss sårbare i en mer konfliktfylt virkelighet.

Energikommentaren: Arven etter Johnsen

Geopolitisk konkurranse

Vi ser også konturene av en politikk for grønn omstilling som kanskje vel så mye er et svar på geopolitiske utfordringer som på behovet for å løse klimakrisen. Kina står for halvparten av verdens investeringer i fornybarteknologi og har tatt det teknologiske lederskapet innenfor en rekke grønne verdikjeder. Svaret fra både USA og EU er industripolitiske storsatsinger i form av henholdsvis Inflation Reduction Act (IRA) og Europas grønne giv. De representerer en aktiv næringspolitikk som vi trodde hørte fortiden til.

Bakgrunnen er at dagens geopolitiske konkurranse handler vel så mye om teknologi som om militærmakt. I motsetning til den kalde krigen kan man i Vesten nå være bekymret for at Kina vil overta det teknologiske lederskapet. Kina har for eksempel allerede overtatt tronen som landet som produserer mest forskning, også i de fremste tidsskriftene. IRA handler derfor om å bygge opp egne grønne verdikjeder for å unngå å bli avhengige av kinesisk teknologi i den grønne omstillingen, og ikke om at amerikanske politikere plutselig har fått klokkertro på statens evne til å plukke vinnere.

Ventyr på Stavanger-besøk: – Dette kan bli de lokale ringvirkningene når den første havvindparken skal bygges

Konsekvenser

For Norge har dette uansett konsekvenser. IRA har gjort det vanskeligere å investere i Norge, som Kristin Skofteland fra Beyonder bekreftet. Det ser vi blant annet i Freyrs beslutning om å bygge sin batterifabrikk i Georgia i stedet for i Mo i Rana. Det er umulig for Norge å begi oss inn på et subsidiekappløp med stormaktene. Også her ligger løsningen i EU, gjennom å utnytte mulighetene som ligger i Europas grønne giv.

Spørsmålet er likevel om vi klarer å tiltrekke oss de internasjonale investeringene. «Norge er dårligst i klassen når det gjelder tilgang til utenlandsk kapital», meldte Ingvild Meland fra Nysnø. Det er et problem, også fordi kapital bidrar til markedstilgang som norske selskaper trenger for å kunne skalere.

Siden 1991 har vi mer eller mindre tatt for gitt at den geopolitiske situasjonen har vært noenlunde stabil. Når vi nå går inn i mer usikre tider, blir det viktigere også for næringslivet å engasjere seg i utenrikspolitiske spørsmål. Respons-konferansen ga en god anledning til å sette søkelyset på de utfordringene som vår region opplever på disse områdene. Det var derfor gledelig å registrere at oppslutningen om arrangementet var stor og at de som deltok på scenen hadde viktige budskap å formidle.