Billig strøm til folket – men hva med bedriftene?

Fokus og tiltak har så langt vært mest rettet mot husholdningene. Men det har også vært mange historier i media om bedrifter som på grunn av strømsjokket får store økonomiske vansker, der noen må stoppe produksjonen.

Drivere for prissjokket er flere: mindre nedbør i høst og dermed lavere fyllingsgrad i vannmagasinene, det grønne skiftet i Europa, Russlands politiske spill, midlertidige nedstengninger av europeisk produksjonskapasitet, og åpning av det norske strømmarkedet mot Europa gjennom kabler. Det gir ikke høye odds å vedde på at Europa de neste ti årene kommer til å være på etterskudd i bygging av ny grønn energiproduksjon. Det grønne skifte vil drive en etterspørselsvekst som er krevende å matche med ny grønn produksjonskapasitet.

Strukturell risiko
Det er mye gass i Russland, men det er jo blant annet gass Europa skal bort fra ifølge EU sin «Green Deal». Midt oppi Russlands gass-spill stenger tyskerne ned kjernekraft for godt, og gjør seg enda mer avhengig av Putin. Europa og spesielt Tyskland ser nå hvor sårbart det er som Putins gassgissel, og at det ligger en enorm strukturell risiko i russisk gassavhengighet.

En hypotese er at vi står foran et tiår med vesentlig høyere gjennomsnittspriser på strøm, og perioder med stor volatilitet på svært høye prisnivåer. Det kommer heller ikke til å være andre billige energibærere å flykte til.

Ikke så enkelt
Noen vil si at det flotte med høye strømpriser er at de gir incentiver til investering i ny grønn energiproduksjon. Men så enkelt er det ikke. I Norge tar de politiske og byråkratiske prosessene før bedrifter kan investere i ny kraftproduksjon som monner, så uendelig lang tid. Betydelige volum av vindkraft til havs, enten den er bunnfast eller flytende, ser vi først om mange år – et stykke ut på 2030-tallet.

Elektrisitetsprisene vil på lang sikt ikke bare påvirke hvilke typer bedrifter kapitalen skal investeres i, men også hvor bedriftene lokaliserer seg. For mange samfunn utenfor de aller største byene, så er det mange næringer som er uaktuelle å etablere. Dette fordi at de er for langt fra markedet, men ikke minst fordi bedriftene ikke kan konkurrere om de typer kompetanse – ofte spisskompetanse – som er nødvendig. Talentene trekkes mot de store byene. Dette er sterke gravitasjonskrefter som har virket de siste tiårene. Det er en utfordring ikke bare for små lokalsamfunn, men også for en byregion som Stavanger.

Sentral forutsetning
Tilgangen på elektrisitet til en pris som har ligget lavere enn i andre land, og som stort sett har vært rimelig stabil, har faktisk vært en sentral forutsetning for mange av de gode jobbene som har blitt skapt langs kysten. Dette omfatter bedrifter som bruker mye kraft, men det omfatter også mange jobber i leverandør- og ringvirkningsnæringer.

Men oppi alt dette sitter nok en gang det norske samfunnet med gode kort. Utgangspunktet er at norsk strømproduksjon i et normalår er vesentlig større enn innenlandsk forbruk. Produksjonskostnaden er lav for mye av denne kapasiteten, noe som legger mye av grunnlaget for at den langsiktige kraftprisen fra kraftverkene i NVE sitt basis scenario mot 2040 er rundt 40 øre per kw. Vi er ikke nødt til å være med på den ville energipris seilasen som Europa kan oppleve de neste årene. Politikerne har trolig mulighet til å utforme en energipolitikk også for næringslivet som gir oss fordelene av å være en del av det europeiske strømmarkedet, men samtidig demper de verste prissjokkene. Dette handler både om kort sikt – de neste månedene og den neste vinteren – men også lengre sikt mot 2040.

Bedrifter innelåst
Det er ikke bare husholdningene som har begrensede muligheter til å redusere strømforbruket selv om prisene er ekstreme. På kort sikt er også bedrifter innelåst med sitt kapitalutstyr, energiteknologi og energibehov basert på helt andre prisforventninger enn dagens priser. Fra f.eks. Norsk Industri og Høyre har det kommet forslag om kortsiktige støttetiltak som kan dempe noe av sjokket og som man hevder ikke vil være i konflikt med EØS regelverket. Slike kortsiktige tiltak kan være et lite vakkert syn for en fagøkonom, men kan bidra til at arbeidsplasser som egentlig har livets rett kommer seg helskinnet gjennom en turbulent periode.

Det er uansett nødvendig å få fart på investeringene i samfunnsøkonomisk lønnsomme energiprosjekter. Myndighetene må få opp tempoet på prosessene som skal gi næringslivet lisens til å investere massivt i grønn energiproduksjon og -distribusjon på havet og på land. Uten et taktskifte vil ikke Norge oppfylle internasjonale avtaleforpliktelser om 55% CO2 utslippsreduksjon mot 2030, og unngå perioder med svært høye og svært volatile priser.

Vi har råd
Vi kan vurdere omfang og tempo i elektrifisering av petroleumsutvinningen. Vi har råd til å holde tilbake når det gjelder nye kabler til utlandet. Men, vindkraft til havs er avhengig av kabler til utlandet for å gi akseptabel risiko og avkastning på de store investeringene. Vi må heller redusere næringslivets risiko knyttet til europeiske prissjokk gjennom andre mekanismer.

Noen økonomer vil hevde at næringer som ikke kan betale den rådende strømprisen i et marked med en velfungerende prisdannelse ikke skal ha denne strømmen, og at arbeidskraft og kapital bør flyttes til andre sektorer. Men det er et spørsmål om den kortsiktige prisdannelsen vi ser nå og kan oppleve i perioder framover, virkelig er representativ for en langsiktig prisdannelse med sterkere kobling til kostnadene i verdikjedene. Problemet er at vi skal gjennom et svært grønt skifte, med betydelige tregheter i politiske prosesser som gir lisens for nye investeringer, og lang gjennomføringstid i selve investeringsprosjektene.

Store konsekvenser
Mot 2030 kan vi i perioder få priser og volatilitet som skaper masse usikkerhet om hvilke bedrifter det er lønnsomt for kapitalen og samfunn å investere i. Det er mulig å konstruere scenarier hvor Norge i for liten grad omstiller seg til noen av fremtidens industrier som egentlig har livets rett her, fordi strømprisene skaper for stor risiko. Dette kan også få store konsekvenser for den geografiske fordelingen av arbeidsplasser, også for vår region.