Forpliktelser fra internasjonale avtaler sildrer nedover i det politiske systemet i Norge gjennom politiske føringer og avtaler mellom staten og regioner. Et eksempel er Bymiljøpakken for Nord-Jæren. Videre ser vi at kommuner forplikter seg til kutt i klimagassutslipp. Stavanger kommune har forpliktet seg til 80 prosent kutt i løpet av 12 år. Det lages også arealplaner for områder i regionen som skal bidra til at klimamål nås, med store konsekvenser for næringsliv og husholdninger.
Vet vi hva slike mål og tiltak koster og hva gevinsten er? Svaret er ofte nei. Bruker vi tilstrekkelig med ressurser og kompetanse på å få på bordet et kost-nytte grunnlag før vi setter i verk tiltak og reguleringer? Svaret på dette spørsmålet er dessverre også nei.
Flere hensyn å ta
Det grønne skiftet innebærer at vårt konsum av varer og tjenester må bli mindre CO2-intensivt, men også at vi må omstille vårt næringsliv mot andre sektorer enn oljå. Omstillingen vil være mot produkter og sektorer som trenger en lavere kostnadsbase enn oljå. Samtidig skal vi skape livskvalitet og muligheter for en sammensatt befolkning med ulike inntekter og ulike behov. Da er det helt nødvendig med et lavt regionalt kostnadsnivå for boliger, næringsbygg og transport. For å gjøre gode beslutninger med vanskelige avveininger må vi ha et samfunnsøkonomisk kunnskapsgrunnlag. Vi må forstå hvordan tiltakene påvirker regnestykkene til bedrifter og husholdninger.
Muligheter for alle
En attraktiv og konkurransedyktig region har behov for arbeidskraft i private og offentlige sektorer som har relativt lav lønnsevne, f.eks. i varehandel, tjenesteytende sektorer og omsorgssektorer. I framtiden må det også være mulig for husholdninger med middels og lav inntekt å bosette seg i regionens sentrale, urbane områder. Det er ikke bærekraftig at disse gruppene skyves ut i regionens periferi. Men dette vil kreve at regionen evner å bygge boliger til en tilstrekkelig lav kostnad i sentrale urbane områder.
Det grønne skiftet kan bare skje gjennom tiltak som kombinerer geografisk fortetning av husholdninger og bedrifter med endringer i transport. Fortetningen kan ikke skje på jomfruelig mark hvor man bare kan stikke spaden i jorda. Den må i stor grad skje i urbane transformasjonsområder, altså i områder hvor det allerede er bygninger og annen fysisk infrastruktur. Det må være en premiss for offentlige planer at transformasjonsområder konkurrerer med mer perifere urbane områder med langt lavere kostnader på noen områder. Hvis vi ikke får ned kostnadene i transformasjonsområder vil økonomiske sentrifugalkrefter spre nye boliger og næringsbygg ut i mer perifere områder. Da øker CO2-utslippene.
Fravær av kost-nytte analyser
Staten har veiledere i samfunnsøkonomiske analyser som gir et rammeverk for økonomiske avveininger når vi skal foreta det grønne skiftet. Men spesielt for arealplaner og reguleringer i vår region har samfunnsøkonomiske kost-nytte analyser vært fraværende. Dette må vi endre. Lavere utslipp av klimagasser krever at arealplaner gjør det mulig for utbyggere å foreta lønnsomme investeringer. Det betyr m0an må forstå hvilke økonomiske insentiver de skaper for utbyggere, bedrifter og husholdninger.
For å forstå effektene av offentlige tiltak og reguleringer på handlingene til bedrifter bør man i sin ytterste konsekvens forstå regnestykkene som ligger til grunn for bedrifters investeringer. Bedrifter som investerer seriøse penger må gjøre nåverdiberegninger på framtidige strømmer av kostnader og inntekter som bli neddiskontert med en rente som reflekterer markedets avkastningskrav. Det betyr at økonomisk risiko i investeringsprosjektet og hva man kunne fått i avkastning på alternative plasseringer av kapitalen er innebygget i avkastningskravet.
Båndbyen
Båndbyen fra Stavanger til Sandnes sentrum representerer en stor mulighet for fortetning som er attraktiv for husholdninger og bedrifter, og som kan gi lavere CO2 utslipp. Men da må vi kombinere utvikling av attraktive boliger og næringsbygg med konkurransedyktige kostnader for de som skal eie og leie i Båndbyen. Vi trenger en dugnad som innebærer at ulike typer kompetanse bringes sammen rundt bordet på en helt annen måte enn før. Det omfatter by planleggere, arkitekter, økonomer og ingeniører. Private aktører, kommuner, fylkeskommune og forskere må sitte sammen. Man må regne på hvordan ulike plan- og reguleringsmessige grep påvirker kostnader og priser per kvadrameter bolig og næringsbygg.
Oljevelstanden har kanskje gjort oss slappe når det gjelder å regne på kostnader og nytte av tiltakene vi gjør. I en post-oljealder har vi ikke råd til det. Sammen må offentlig og privat sektor lage kost-nytte kalkulatorer for å sikre gode liv og konkurransedyktige bedrifter.
