Det vanskelige energitrilemma

World Energy Council utgir hvert år en egen trilemma index. De beskriver tre dilemma som ofte står mot hverandre og rangerer det enkelte land i forhold til disse:

Energy Security: Reflekterer en nasjons kapasitet til å møte nåværende og fremtidig energibehov med stabile energiforsyninger.

Energy Equity: Vurderer et lands evne til å gi universell tilgang til rimelig, og rikelig energi innenlands til privat og kommersielt bruk.

Environmental Sustainability: Representerer overgangen til et lands energisystem for å redusere og unngå potensielle miljøskader og konsekvenser av klimaendringer.

Samlet sett er Norge nummer seks av 40 vurderte land. Vi scorer best på Environmental Sustainability med en tredjeplass, bare slått av svenskene og rike nordmenns nye hjemland Sveits. Vi blir med andre ord vurdert til å være best på miljø av alle oljeproduserende land.

Svært lønnsomt
I løpet av siste 50 år har vi bygget opp en stor og svært lønnsom olje og gassvirksomhet. Denne virksomheten gir stadig Norge en superprofitt. Nesten 100 prosent har blitt eksportert. Overskuddet er satt i et fond som i verdi har passert 2,5 millioner kroner per nordmann. Når noen påstår at oljeindustrien blir subsidiert, viser resultatet det stikk motsatte. Den norske oljeindustrien finansierer velferdssamfunnet og har i tillegg bygget opp et oljefond som dersom bare politikerne kan holde fingrene av fatet, vil være evigvarende til glede for kommende generasjoner. Sagt på en annen måte: Vi har gjort formuen som lå langt under havbunnen til en tilgjengelig formue satt i fond som vi kan høste av. Staten skal ikke bruke mer enn forventet langsiktig realavkastning av den finansielle formuen. Den ble opprinnelig satt til fire prosent, men ble i 2017 satt ned til tre prosent. Det er nærliggende å trekke en parallell til Nobelfondet. Det er avkastningen av Alfred Nobels formue, opptjent først og fremst ved hjelp av oljeproduksjon i Baku, plassert i et særskilt fond, som finansierer de årlige Nobelprisene. Og fondet vokser fordi prispengene er knyttet til avkastningen. Fondet er evigvarende.

I spill
Det som kanskje er den største forskjell på de to fondene, er at det er norske politikerne som i virkeligheten styrer hva som skal skje fremover med det norske oljefondet, mens Nobelfondet styres av et testament. Dermed er oljefondet hele tiden i spill i motsetning til det «hellige» testamentet til Alfred Nobel. Det synes veldig vanskelig for noen politikere å se at vi har penger på bok uten å bruke dem til skattelette, eller bevilge dem til ulike gode formål som infrastrukturutbygging, hjelp til sultrammede i Afrika, støtte til Ukraina og så videre. Listen har ingen ende.

Nå er igjen oljefondet satt i spill av det grønne skiftet. Alt nytt grønt skal subsidieres i håp om at det vil lønne seg i fremtiden. På den ene siden presser miljøorganisasjonene på. På den andre siden har industri og arbeidstakerorganisasjoner funnet sammen. De har funnet en ny mulighet til å få sugerøret ned i statskassen og oljefondet.

Jeg tror det er stor enighet i Norge om at vi må kunne gi støtte til utprøving av nye løsninger. De aller fleste nye fornybarprosjekter må subsidieres for å komme i gang. Men det må samtidig være et krav at en kan regne seg frem til en viss lønnsomhet over tid. Det synes ikke som om enkelte av våre politikere er så veldig fokusert på det. Det er som med religiøse fundamentalister: Troen og håpet setter vitenskapen, i dette tilfelle økonomiske lønnsomhetsberegninger til side. Det kan komme til å koste oss dyrt i fremtiden.

Når vår næringsminister for eksempel bevilger penger til norsk batteriindustri og sier at dette vil bli lønnsomt over tid. Da tenker jeg: Hvordan vet han det? Disse fabrikkene vil kreve mye energi og mange ansatte. Vi er da ikke lenger noe lavkostland på energi? I USA har de lavere energipriser enn oss. De betaler arbeidere langt mindre enn i Norge. I tillegg har de store subsidier som følge av Inflation Reduction Act (IRA). Ut over det skal vi konkurrere med Kina og andre lavkostland. Kanskje vil det være mer lønnsomt å kjøpe det andre land har subsidiert fremfor å måtte subsidiere denne type industri selv. Det kan heller ikke være et mål å bli ledende i å bygge ulønnsom industri.

Beroligende
Det er på mange måter noe beroligende å erfare at Equinor setter prosjekter på vent om de ikke kan regne inn lønnsomhet. Både Wisting prosjektet og Bay du Nord prosjektet utenfor Canada er utsatt på grunn av økte kostnader. Samtidig har de sammen med BP stilt krav om mer støtte fra amerikanske myndigheter for å bygge ut det prestisjetunge havvindprosjektet utenfor New York. Grønne prosjekter må også være lønnsomme for å være bærekraftige.  

Det er ikke godt å si hva som vil bli lønnsomt i fremtiden. Det vil som alt annet være forholdet mellom produksjonskost og pris i markedet. Hydrogen er dyrt å frakte og bør fortrinnsvis produseres der det skal forbrukes. Produksjon av hydrogen er i tillegg energikrevende. Det vil si at prisen på en energienhet går betydelig opp enten vi bruker gass med karbonfangst (blått hydrogen) eller elektrisitet (grønt hydrogen) som utgangspunkt for å produsere hydrogen. Kostnadene med å bygge ut offshore vind har ikke gått nedover som forventet, men skutt i været som alt annet. De 23 milliardene, eller vel 4.000 kroner per innbygger, som myndighetene har bevilget til utbygging av sørlige Nordsjø kan bli altfor lite. En masteroppgave levert av to studenter på NHH nylig omhandlet i Dagens Næringsliv, beregner et langt større behov for subsidier. Ingen har etter det jeg har erfart stilt disse beregninger i tvil. Sol er i vekst internasjonalt og har sikkert et uforløst potensial i Norge også. Men solpaneler på snødekte lagerbygg som vi vinterstid har i store deler av Norge, produserer lite energi. Et av problemene er nettopp at både sol og vind er uregulerbar kraft. Pris til kunde vil alltid gå ned når produksjonsforholdene er best. Hvorfor da ikke gi kjernekraft en sjanse? Små modulerte kjernekraftverk som flere gjerne vil bygge i Norge, kan være en løsning som ikke er væravhengig. Å tillate en forsiktig videreutbygging av vannkraft, samt oppgradering av eksisterende bør også være en del av en løsning. Det må være feil å lukke døren for noen energiformer og satse alt på andre.

Det kommer helt sikkert til å sløses med penger fremover. Men det er viktig at vi ikke sløser mer enn vi har råd til. Vi må også forstå at ingenting blir den nye oljen med superprofitt og store eksportinntekter for landet. Derfor må vi også videreutvikle olje og gassindustrien, samtidig som vi gjør det som er mulig for å få ned utslippene.