Energi, økonomi og miljø

Finans- og markedsanalytikere er tydeligvis ikke til å stole på. Aviser og TV elsker å dra frem den ene etter den andre som forteller viktigheten av at bedriftene satser grønt for å få tilført kapital. Som oftest er det Equinor som er skyteskive. Men hva skjer når Anders Opedal står frem på kapitalmarkedsdagen og forteller at Equinor i 2030 vil ha like stor satsing på fornybar som på olje og gass?

Da nedgraderer det ene meglerhuset etter det andre kursmålet for Equinor aksjen – fra kjøp til hold eller selg. Når det kommer til stykket er det visst ikke så smart å investere mer i det som kaster mindre av seg likevel. Opedal er tydeligvis en ærlig mann.

Han måtte jo samtidig forklare det som tallknuserne bør forstå uten forklaring: Den superprofitt som olje og gass virksomheten har gitt Equinor og Norge, vil vi ikke klare å opprettholde fra fornybarprosjekter.

Nylig fikk Equinor grønt lys fra regjerningen til å bygge ut Breidablikk. Feltet er lønnsomt dersom oljeprisen er over 31,7 dollar per fat. Med en oljepris på over det doble snakker vi om superprofitt som bidrar til å fylle opp oljefondet. Det er noe helt annet enn fire til åtte prosent avkastning som Equinor forventer fra sine fornybarprosjekter.

Debatten i Norge om olje og gass kontra fornybart har i altfor stor grad blitt polarisert og utviklet til å bli for eller imot. Det er jo enklest sånn. Men en klok bedriftsleder bør alltid søke å ta mest mulig ut av et marked så lenge det er der, samtidig som han gjør nødvendige investeringer slik at bedriften kan være klar med nye produkter etter hvert som markedet endres. Norge som nasjon bør gjøre, og gjør i dag, det samme.

Etterspørselen reduseres ikke

I dag produserer vi i underkant av to prosent av verdens oljeforbruk. Noen mener vi bør legge ned den mest lønnsomme industrien vi har.

Men markedet slutter ikke å etterspør olje selv om Norge skulle slutte å produsere. Det er det samme som å tro at det vil påvirke hvor mye øl vi drikker om Lervig ble tvunget å stenge brygghuset sitt. Tvert imot er det slik at så lenge Norge produserer olje og gass med langt lavere utslipp enn gjennomsnittet, vil forurensningen i verden øke dersom vi skulle stenge kranene. Nettopp fordi vår markedsandel vil bli tatt av noen som produserer med større utslipp.

IEA laget en rapport som tok for seg hva som måtte til om verden skulle nå nullutslipp i 2050. Det er dessverre et mål vi ikke kommer til å nå. Så brutalt er det. Rapporten sier heller ikke at vi vil nå nullutslipp i 2050. Den sier bare hva som må til dersom vi skulle nådd dette målet. Veikartet til IEA tilsier blant annet at sol og vindkraft må stå for 70 prosent av all elektrisitetsproduksjon i 2050, samtidig som elektrisitetsproduksjonen totalt må dobles. På grunn av at sol og vindkraft i motsetning til vannkraft, kjernekraft, olje og gass er ustabile strømleverandører må strømnettet firedobles.

Det er bare 29 år til 2050. Å planlegge og bygge ting tar tid. Verden går i retning av mer bruk av fornybar kraft, men langt ifra så raskt.

Et forbrukereksempel: I Norge har vi nettopp på grunn av oljefondet hatt råd til å subsidiere elektriske biler. Elbilsalget nærmer seg 60 prosent av markedet. Om dette bidrar til lavere forurensning totalt sett er et åpent spørsmål. En forurensende batteriproduksjon og økt dekkslitasje spiser opp mye av miljøbesparelsen. Men byene får renere luft, og der bor etter hvert de fleste av oss, og enhver er seg selv nærmest.

Jeg har også elbil. Det lønner seg. Men hva vi gjør i Norge betyr nesten ingenting i det store bildet. Vi eier bare knapt to promiller av verdens bilpark, og verden sett under ett har ikke norske elbilsubsidier og har heller ikke økonomi til å få det. Elbilsalget i verden har ikke nådd fem prosent ennå. Hvor stort det vil være i 2050 er ikke godt å si, men en ting er sikkert: Det kommer til å produseres millioner av biler som drives frem av bensin og diesel om 15 år og som fortsatt vil gå på veiene 14 år etter. Da har vi kommet til 2050.

Vil øke

Markedet for olje og gass øker, og vi har ikke sett det en kaller «peak oil» enda. Mest av alt øker produksjon av LNG hvor det ifølge Rystad Energy forventes en dobling av produksjonen fram til år 2035. Størst vekst vil det være i USA, fulgt av Qatar. Russland og Canada vil også bidra til veksten. LNG endrer gass fra å ha et regionalt marked til et globalt marked. Det samme kan hydrogen gjøre. Norge kan bygge opp en ren hydrogenproduksjon basert på gass med fangst av CO2.

Vi har god erfaring fra CO2-fangst. Helt tilbake fra 1996 har vi fanget CO2 på Sleipner og injisert under havbunnen. Det samme har vi gjort på Snøhvit fra år 2008. Nå kan vi glede oss over Langskip-prosjektet som skal injisere CO2 fra betongindustrien. Her er det vår oljeteknologi som bidrar til å få ned utslippene fra sterkt forurensende tradisjonell landbasert industri. Men ingen vil legge ned betongindustrien, for betong må vi jo ha. Lenger frem kan CO2-fangst gjøre oss i stand til å produsere hydrogen basert på gass med minimalt utslipp. Jeg er ikke i tvil om at vi ikke bare kan selge hydrogen, men at industrien vil utvikle teknologi som også vil ha et internasjonalt marked selv om det er et stykke frem før dette betyr mye for Norge som nasjon.

Når det gjelder offshore vind kan endelig industrien se frem til det hjemmemarkedet en har bedt om. Så selv om fornybar aldri kan bygge et nytt oljefond, vil det etter hvert bli en betydelig industri til å leve av.

Men igjen for å sette ting i perspektiv. I 2019 som er de siste tallene jeg har, så eksporterte norsk industri teknologi
og tjenester til den internasjonale olje og gassindustrien for 120 milliarder norske kroner. Vi regner med at vi fikk en nedgang i 2020 på grunn av Covid 19. Men fremover ser vi en vekst i globale olje- og gassinvesteringer på seks prosent per år. Norwegian Energy Partners, som jeg representerer, har satt som mål at vi skal bidra til at industrien skal nå en internasjonal omsetning på 200 milliarder i 2030. Det er helt innenfor hva som bør være mulig.

Måltallet for offshore vind er 80 milliarder kroner, opp fra 9,3 milliarder i 2019. Målt i verdi vil markedsveksten være størst innen olje og gass, mens markedsveksten innen offshore vind flerdobles.