Er det nok nå?

Reaksjonene fra fagforeningene og ledende politikere lot seg ikke vente på da Kjell Inge Røkke kunngjorde at han hadde flyttet til Sveits.
LO-leder Peggy Hessen Følsvik uttalte at «det er skuffende at han (Røkke) på sine gamle dager ser det som sin viktigste oppgave å fylle foret i frakken med mest mulig penger å rømme landet med». På LO kongressen i juni 2022 sa Følsvik at «de rikeste står i gjeld til vanlige folk. Det er payback-time. Nå skal vi ta de rike». Denne form for retorikk kan være god overfor LOs medlemmer – mens den stigmatiserer «de rike» som i stor grad er arbeidsgivere for LOs medlemmer i privat sektor. Det oppstår en uheldig polarisering – og selv om «de rike» sikkert står for en støyt, går det nok utover både trivsel og motivasjon.

Spekulerer
Hadia Tajik (Ap) uttrykte at Røkke ved flyttingen til Sveits er «ferdig som bidragsyter til det norske fellesskapet». Tajik uttaler videre «at Røkkes utflytting aktualiserer debatten rundt skattefri realisering av kapitalgevinster etter fem år i utlandet.» I stedet for å reflektere over at skattetrykket (les særlig formuesskatten) er blitt høy her til lands, spekulerer Tajik i at Røkke vil realisere sin aksjeportefølje om fem år – for så å flytte hjem til Norge – som en eneste stor skattemotivert operasjon. Hun tar ikke innover seg det som antagelig er problemet – nemlig formuesskatten. At mange norske rikinger opplever formuesskatten som belastende, illustreres også noens flytting til Bø i Vesterålen, der det eneste man oppnår er et par knepp ned på formuesskatten – og ingen andre skattelettelser eller mulige krumspring.

Dobbeltmoral
Kombinerer man høyt skattetrykk og stigmatisering av «de rike» med at flere politikere er blitt tatt med buksene nede i saker om skatt, blir nok også skattemoralen lavere – både blant «vanlige folk» og «rikingene». Topper en dette med dobbeltmoral – der politikere som står med skattebuksene på knærne kritiserer personer som klager over stort skattetrykk forårsaket av formuesskatten – kan en forstå en viss frustrasjon.
For rike av Røkkes kaliber, som omgir seg med fly, helikopter og/eller yachter – som dels brukes i virksomhet, dels privat og dels leies ut kommersielt – kan regjeringens forslag til skatteregler for såkalt «privat forbruk i selskap» også medvirke til utflytting fra Norge. De foreslåtte reglene har blitt omtalt som en «monsterskatt», og for eiendeler som nevnt vil reglene medføre at aksjonær og selskap kan få et inntektstillegg hvert år på inntil 104 prosent av driftsmiddelets anskaffelseskost, inklusive påkostninger. For å beholde den såkalte fritaksmetoden, er det viktig å sørge for at den ikke misbrukes, og dette kan til en viss grad forsvare det foreslåtte regelverk. På den annen side, de foreslåtte reglene rammer urimelig hardt – særlig der en ikke får til utleie til tredjepart eller der for eksempel et fartøy må ligge i opplag eller gjennomgår større reparasjoner og blir uvirksomt. I disse tilfelle vil all ikke-bruk bli ansett som aksjonærs private bruk og skattlegges som inntekt både hos selskap og personlig aksjonær. Risikoen for å bli skattet i hjel blir for stor til at man tør å bli værende som skattepliktig til Norge.

Utjevning
Som folk flest, har også de rikeste blant oss gjennomgående høy skattemoral – og skjønner at økte forskjeller kan være uheldig og at skatt er et middel for utjevning. Problemet oppstår når man må betale skatt som bremser utviklingen av den verdiskapning som finner sted i virksomhetene deres – eller når en skatt blir konkurransevridende. Konkurransevridning skjer når norske aksjonærer er avhengig av å tappe sine selskap for overskudd for å betale for eksempel formuesskatt, mens utenlandske eiere i stedet kan bruke de samme midler til å utvikle virksomheten.
Når Røkke flytter til Sveits, vil han beskytte Aker for belastningen det er å ha en norsk eier. Neste år måtte Røkke visstnok tatt ut rundt 600 millioner i utbytte fra Aker for å dekke formuesskatten på sitt eierskap i Aker. Alle aksjonærer må likebehandles, så de øvrige må få tilsvarende utbytte. Ved dette må Aker, kun for å dekke skatten til Røkke, utbetale et utbytte rundt én milliard kroner. For utviklingen av Aker – og utvikling og sikring av de norske arbeidsplassene i dette konsernet, er det altså positivt at Røkke tar en for laget og flytter.

Skadelig
Så kan man spørre om det er så farlig at de mest velstående blant oss forlater landet og bosetter seg et annet sted – virksomhetene deres og arbeidsplassen blir jo igjen her. Mitt svar er at dette er meget skadelig for det norske samfunn. For det første mister en betydelige skatteinntekter – som riktignok og opplagt er for høye, ellers ville de jo ikke flyttet ut. For det andre – og kanskje det verste – de som flytter ut, og gjerne er seriegründere, vil helst skape nye virksomheter i nærheten av der de har bosatt seg, såkalt «home bias». Dette betyr at den neste virksomheten de måtte starte opp – ikke blir i Norge, men i deres nye hjemland. Vi som blir igjen på berget går glipp av nye virksomheter, arbeidsplasser og skatteinntekter.

Norge må gjøre noe med formuesskatten. Tanken om omfordeling og at man må yte etter evne er god, men det har gått for langt – man må yte mer enn evnen strekker til i mange tilfelle. Det er lite man kan gjøre for å hindre at noen av oss blir superrike – og vi må heller sette pris på at noen lykkes. Oppgaven bør bestå i å forhindre at folk faller utenfor samfunnet og ned i fattigdom. Dagens formuesskatt er for hard – og belastende – både for selskapene som tappes for egenkapital og eierne som står ansvarlig for formuesskatten. Det vil være en bedre idé å skrive ut en formuesskatt på verdien av selskapenes balanser – da slipper en å måtte ta ut betydelige skattepliktige utbytter for å betale skatten og norske og utenlandske eiere ville bli behandlet likt for sitt eierskap i norske selskaper. Nok er nok.