Fordi det er verdt det – kvinner på topp

Tilrettelegger var den profilerte NRK journalisten Lilla Sølhusvik – inviterte gjester på scenen var Christine Sagen Helgø og undertegnede. Lilla Sølhusvik er forfatter av boken «Fordi det er verdt det», en bok som presenterer åtte av Norges fremste kvinnelige næringslivsledere, og som drøfter hva slags utfordringer disse har. I boka diskuterer hun også hvorfor det er så få kvinner som velger seg mot topplederjobber slik disse åtte har gjort.

Et par dager før vi skulle sitte på barkrakkene på Blyge Harry ringte Lilla Sølhusvik meg for en forberedende samtale, hun var nysgjerrig på hvem jeg var og hvordan jeg stod i dette næringslivet – som kvinne. Helt til slutt kom spørsmålet hennes; Hva tenker du om kvotering av kvinner, ville det vært en god løsning for å få til kjønnsbalanse? Uten å tenke meg om svarte jeg ja. Jeg er selv kvotert inn som styreleder i Bygg21 – der en mann var forespurt om å ta rollen inntil daværende Kommunal -og moderniseringsminister Jan Tore Sanner gjorde helomvending og sa han ville ha en kvinne. Dermed ble jeg styreleder i stedet for styremedlem – fordi jeg er kvinne. Etter den opplevelsen har jeg tenkt at kvotering virker.

På barkrakkene inne på Blyge Harry diskuterte vi til et fullsatt og engasjert publikum (nesten bare kvinner). Mens andre områder i samfunnslivet har noenlunde jevn kjønnsfordeling er det fremdeles bare en håndfull kvinnelige toppledere i næringslivet.  Det engasjerer tydeligvis.

Nei til kjønnskvotering

Spørsmålet fra Sølhusvik fikk ikke oppmerksomhet under debatten på Blyge Harry, men det har ligget og fått rugeplass i hodet mitt. Min erfaring med kvotering var i styrerommet og jeg er tilbøyelig til å si at det kan virke der. I topplederjobber i næringslivet derimot, vil jeg sterkt fraråde en slik praksis. Slike jobber må tildeles mennesker som har egenskapene, erfaringen og utdannelsen som kreves til akkurat den jobben. Det krever hardt arbeid over veldig lang tid for å få slike jobber – og det å stå i en slik utsatt posisjon krever ikke mindre innsats. En topplederjobb er mer som en livsstil, der søndag fort kan oppleves som en tirsdag og et strategiansvar ikke alltid er kalendersynkronisert med en høst ferie. Denne rollen kan selvsagt utføres av kvinner, menn eller hen(kjønnsnøytralt) – det er ikke det som er poenget! Poenget er at en topplederjobb krever ekstremt mye oppmerksomhet, vilje og lyst – den krever at andre oppgaver i livet må vike.

Kvinnekampen bør, etter min mening, ikke kjempes innenfor det smale feltet på toppen av næringslivet. La oss strukturert arbeide for utdanning og arbeidsmuligheter i lik grad – for alle mennesker.

EU publiserte en «Report on Equality» i 2018 der det kommer frem at kvinner tjener 16% mindre enn menn i medlemslandene. Tiltak er satt inn i flere EU land – alt fra tilrettelegging i utdannelse, barsel permisjonsordninger, redusert pris for barnehageplasser og mål om lik lønn for likt arbeid. På disse områdene ligger Norge godt fremme og vi bør fortsette å arbeide for lik lønn for likt arbeid og best mulig rammebetingelser for å kunne stå i arbeidslivet – uavhengig av bakgrunn og kjønn.

I Norge mener jeg forholdene ligger til rette for at de som velger å arbeide hardt – velger å bli sett og hørt – velger å prioritere vekk mange andre ting i livet. De har en felles mulighet til å bli toppleder.

Det er likevel og heldigvis nå en utbredt praksis for at utvalget det velges fra i en ansettelsesprosess speiler et mangfold. Både av bakgrunn og kjønn. Så blir det slik at den best egnede personen fra det utvalget som passer til kriteriene får akkurat den jobben. En slik praksis ser jeg på som viktig og riktig for å få den reelt beste kandidat og ikke falle for fristelsen å plukke fra de vi allerede kjenner. Men – ikke kvotere.

Fordi det er verdt det

Det er mulig at det nettopp er hovedgrunnen til at vi ikke ser flere kvinner i toppleder jobber; fordi det ikke er verdt det? Fra salen på Blyge Harry kom spørsmålet «Hvordan står du i rollen som mor – når du velger å arbeide så mye?» Det er et litt for godt spørsmål. Det finnes sterke tradisjoner for forskjeller mellom kvinner og menn i Norge. Mange av dem kan jeg gjerne være med å bryte ned, men noen finnes det også helt naturlig og god grunn til å beholde.

Hvordan klarer jeg å hente i barnehagen, være med på dugnadsarbeidet, se på fotballtreningen, bake kake til julemarkedet, besøke svigermor, være kjæreste og ha et mangfold av gode venner rundt meg? Det er nettopp derfor spørsmålet var treffende. Det er ikke mulig å gjøre alt – være alt for alle. I mitt liv var det en skilsmisse som gjorde at jeg fikk annenhver uke til fri benyttelse av lange jobbdager og reiser – uten barn. Jeg vil ikke anbefale metoden, men når livet først herjer med deg er det lov å stable seg best mulig i dette (nærings)livet, kvinne seg opp, bryte tradisjonelle mønstre og si ja til mulighetene. Min suksessrike venninne, Siri F Abrahamsen, er selvstendig næringsdrivende. Hun er gründeren som går gradene og jobber mye og godt! Hun har en avtale med sin egen far om å handle inn maten i kjøleskapet hennes. Neida – alle har ikke en slik pensjonistfar eller har en skilsmisse å ta i bruk. Men, alle kan vi bryte mønster og gjøre bevisste valg – det er slik vi kan være med å få flere kvinner med, i hele arbeidslivet.

Velger du å gå for topplederjobben tenker jeg du får et spennende, innholdsrikt og meningsfylt liv der du prioriterer beintøft og sier nei takk til en hel del andre oppgaver og gleder i livet. Jeg sier ikke det er feil å være toppleder, jeg sier det er krevende. Det er mulig det opplagte svaret til at vi ikke ser flere kvinner i toppleder jobbene er fordi det ikke er verdt det, på tross av at boken til Lilla Sølhusvik konkluderer annerledes.