Fortsatt aktivitet i Russland

Russland er det landet jeg har oppholdt meg mest i etter Norge. Jeg har jobbet med både norske myndigheter og industrien for å posisjonere den enkelte bedrift i markedet. Vi var mange som håpet og trodde at Russland tilnærmet kunne bli som et hvilket som helst annet land vi kunne ha naturlig samarbeid med. Vi opplevde da også økt folk til folk samarbeid, samarbeid på myndighetsnivå og økt forretningssamarbeid. På et tidspunkt så alt veldig lyst ut. I nord fikk nordmenn og russere som bor innen 30 kilometer fra den norsk-russiske grensen egne grenseboerbevis. Med det i handa kan fortsatt folk reise over grensen så ofte de vil og være i nabolandet inntil 15 dager hver gang.

Det nye store
Etter mange år med gråsone i Barentshavet greide myndighetene i 2010 å bli enige om en grense. Gråsonen opphørte. Jeg var en av dem som fikk delta på feiringen av grenseavtalen hvor president Dmitrij Medvedev stod og tok imot alle gjestene. Industrien så på Russland som det nye store marked. Flere norske bedrifter tjente da også gode penger på eksport og serviceoppdrag innen olje- og gassmarkedet. Imponerende var det da Kværner, nå Aker Solutions, fikk i oppdrag å bygge to betongunderstell som skulle plasseres utenfor Sakhalin. De trålet rundt for å finne et sted å bygge, og endte opp i Nakhodka. Samtidig samlet de sammen folk med erfaring fra slike oppdrag, spredd for alle vinder, etter at tilsvarende virksomhet i Jåttåvågen hadde opphørt. Ved stor innsats og god prosjektstyring, klarte de å levere to understell på tid. Senere fulgte et understell til. Flere andre norske selskaper etablerte også egen bedrift i Russland. Utenriksdepartementet støttet mange prosjekter som gikk på samarbeid mot Russland, inklusivt et eget norsk-russisk handelskammer. Ideen var at økt samhandel og sameksistens ville muliggjøre en demokratisk utvikling i Russland og sikre en fredelig fremtid. 

Det kunne ha gått bra
Det kunne ha gått bra om det ikke var fordi at Russland ikke er et vanlig vestlig land, men et autokrati hvor mesteparten av den politiske makten tilhører Vladimir Putin og en liten gruppe av hans støttespillere med store tanker om seg selv og redsel for å miste makten. De som tar til motmæle, sitter i stor grad i fengsel eller er flyttet ut av landet. I tillegg er noen tatt av dage på ulike måter. Mange, meg selv inkludert, så at invasjonen i Ukraina kunne komme, men håpet i det lengste at det ikke skulle skje. Mitt Russland-engasjement sluttet 24. februar i fjor. Kun noe avslutningsarbeid fulgte.

Litt historie
Litt russisk oljehistorie: Da Sovjetunionen gikk i oppløsning og markedet i Russland kollapset, var det om å gjøre å hjelpe Russland med å få opp oljeproduksjonen igjen. Dette for å stabilisere verdens største atommakt. Godt hjulpet av Verdensbanken, fikk ulike russiske oljeselskaper inn vestlig ekspertise med formål å få opp produksjonen igjen. Yukos, som ble etablert i 1993 av russiske myndigheter, tok navnet ved å bruke forbokstavene til de opprinnelige selskapene Yuganskneftegaz og KuybyshevnefteOrgSintez. Yukos ble kort tid etter overtatt av Michael Khodorkovskij. Etter et fengselsopphold i Russland, flyktet han landet og bor nå i London. Khodorkovskij var en vestligorientert oligark som så nytte i å knytte til seg vestlig kompetanse for å få opp produksjonen fra de mange oljebrønner Yukos rådde over. Først og fremst knyttet han til seg det internasjonale oljeserviceselskapet Schlumberger. Jeg besøkte Yukos flere ganger. Flere av lederne og nøkkelfolk jeg møtte, var på utlån fra Schlumberger.

Andre serviceselskaper kom også til etter hvert. Både Baker Hughes og Halliburton etablerte seg. Det samme gjorde flere norske selskaper – i tillegg til nevnte Aker Solution. FMC Kongsberg Offshore, Jotun, DNV, Reinertsen, Ølen Betong og Øglænd System, for å nevne noen.  Jotun fikk til og med Kronprins Haakon til å markere åpningen av deres nye malingsfabrikk utenfor St. Petersburg. Selv om flere av de etablerte selskapene fikk merke at Russland ikke var et enkelt marked å operere i, var potensialet fristende. 

Etter 2014
Sanksjonene mot Russland begynte etter Russlands annektering av Krim i 2014. De var til å leve med for de fleste bedrifter. Men etter Russlands invasjon av Ukraina i fjor og omfattende sanksjoner, har de fleste bedriftene valgt å trekke seg ut av Russland. Dermed har de tatt store tap ved å avskrive investeringene som er gjort. Det gjelder også Equinor og andre vestlige operatører.

Sanksjonene har selvsagt som formål å svekke russisk økonomi og gjøre det vanskelig for Russland å vinne krigen i Ukraina. De aller fleste vestlige selskaper støtter opp om denne linjen og har trukket seg ut av Russland. Men ikke Schlumberger som nå har skiftet navn til SLB. Etter at hovedkonkurrentene Baker Hughes og Halliburton valgte å forlate Russland, har tvert om SLB økt sin tilstedeværelse og inntjening ved å ta over andres aktiviteter. SLB har nå cirka 10.000 ansatte i Russland, og for ikke lenge siden sendte de to av dem ut på norsk sokkel. Av den totale inntjeningen til SLB kommer hele 1,2 milliarder dollar, noe som representerer seks prosent av SLB sine samlede inntekter fra Russland. Dette skjer uten at det får følger for SLB sin virksomhet i vestlige land, deriblant Norge. Så kan en spørre; er det greit? På mange måter virker det som om ledelsen i SLB føler seg hevet over de tragiske begivenhetene som foregår i Ukraina. Vi er et internasjonalt selskap, sier toppsjef Olivier Le Peuch. Men er ikke Baker Hughes og Halliburton også det? 

Bistår Russland
Det som er sikkert, er at SLB bistår Russland i å opprettholde produksjonen slik at vestens sanksjoner mot Russland ikke er så effektive som de kunne og burde vært. Samtidig får SLB så langt fortsette å operere i Norge og andre vestlige markeder som om ingen ting skulle ha skjedd. Er det greit? Jeg ser at det strides om SLB bryter sanksjonene eller ikke. Det er vel ikke hovedpoenget, selv om SLB før har testet grensene når det gjelder sanksjoner. I 2015 betalte Schlumberger en bot på hele 233 millioner dollar til det amerikanske justisdepartement for brudd på sanksjonene tilknyttet Iran og Sudan.

Noen vil hevde at operatører ikke kan bryte inngående kontakter. Men i forbindelse med oljekrisen i 2014 og 2015, fikk mange norske leverandører brev om å senke prisene på eksisterende kontrakter dersom de skulle få nye oppdrag. Burde ikke SLB også fått noen brev snart?