Havbruk – en klimavennlig matproduksjon

For næringsvirksomheter innenfor matforsyningskjeden så har de siste par årene vært preget av to store kriser. Først Covid og nå også krigen i Europa, med dertil historisk høye priser på knappe innsatsfaktorer som råvarer og energi.
Kritiske verdikjeder har fått testet sin robusthet og vi ser et økende behov for strukturelle endringer i verdikjedene som går fra «just-in-time», til mer «just-in-case» strategier for å påse forsyningssikkerhet og råvaretilgang.
Samtidig vet vi alle at den største krisen har vi fortsatt foran oss – klimakrisen. I dag er hetebølger, tørke og reduserte avlinger verden over forvarsler på hva vi har i vente. Over 30 prosent av verdens klimautslipp stammer fra matproduksjon. En økende verdensbefolkning vil trenge mer mat de neste 50 år enn hva menneskeheten har forbrukt de siste 10.000 år.
Hvordan kan vi klare å dekke dette økende matbehovet og samtidig redusere klimautslippene fra den samme matproduksjonen? Mye av løsningen vil ligge i havet.

Effektiv
Årsaken til at havbruk er den mest ressurseffektive og klimavennlige måten å produsere animalsk protein på, handler om at nesten alt av fôret en laks spiser blir konvertert til vekst. Siden laksen er vekselvarm, trenger den ikke å bruke energi på å produsere varme. Den bruker heller ikke energi på å motvirke tyngdekraften, siden den er nærmest vektløs i vannet.
For verdens konsumenter er laks et substitutt til kjøtt. Dersom den årlige produksjonen og konsumet av norsk laks hadde vært erstattet med en representativ mix av kjøtt (okse, svin og kylling) så hadde klimautslippene for denne matproduksjonen økt med seks millioner tonn CO2, ifølge tall fra Mowi. Det tilsvarer 12 prosent av Norges totale CO2-utslipp og omtrent halvparten av utslippene fra olje- og gassindustrien.
I Norge har vi altså en fornybar ressurs – laks – som gir lønnsom produksjon gjennom sterk etterspørsel, arbeidsplasser, betydelige skatteinntekter og som samtidig kan inngå i et klimavennlig kosthold slik det må se ut i framtida. Vi er på alle måter forpliktet til å maksimere denne ressursen.

Trenger å vokse
Havbruksnæringen trenger da flere muligheter til å få vokse.  Da trengs reguleringer og mer areal. Langs kysten, på havet og på land.
Mange vil peke på at med dagens konvensjonelle og ekstremt kostnadseffektive teknologi med åpne merder i sjø, er vekstpotensialet langs kysten begrenset på grunn av det biologiske presset på miljøet i forhold til sykdomssmitte, lus og utslipp fra anleggene. Det blir imidlertid for enkelt. Med flere lokaliteter tilgjengelig er det nok mer sannsynlig at det biologiske presset vil reduseres gjennom økte muligheter for samordning av utsett i fjordsystemene.
Samtidig er det jo også slik at når lønnsomheten i denne proteinproduksjonen er så sterk som den er så gir det enorme incentiver for innovasjon som kan gi mer produksjon gjennom nye produksjonsformer.

Sterke klynger
Her er Rogaland i ferd med å ta en ledende rolle i norsk havbruk og faktisk i global målestokk. Rammebetingelsene for innovasjon og teknologiutvikling for havbruk er gode her. Vi har sterke næringsklynger representert ved Stiim Aqua Cluster som holder til på Havets Hus på Ullandhaug og nå har nær 180 medlemsbedrifter. Stavanger kommune – som nå er landets fjerde største havbrukskommune – har som første storby i Norge utarbeidet sin egen havbruksplan ut fra en erkjennelse av at havbruksnæringen vil bli enda viktigere for regionen vår gjennom det grønne skiftet.
På Havets Hus har også SalMar Aker Ocean nettopp etablert kontor. Dette er et selskap der SalMar og Aker har gått sammen for å ta rollen som den ledende aktør for havbruk til havs. Dette har ingen gjort tidligere noe sted i verden. På skuldrene av de næringer som allerede driver kompliserte operasjoner til havs er det vel knapt noen region som har bedre forutsetninger enn Rogaland til å bygge opp de kompetansemiljøer som trengs. 12. juli anbefalte endelig Fiskeridirektoratet en offentlig konsekvensutredning av områdene Frøyabanken nord, Trænabanken og Norskerenna sør – rett utenfor stuedøra vår.

Landbasert
Faktisk er også de fremste miljøene i verden for landbasert lakseproduksjon også her. Tytlandsvik Aqua er kanskje den produsenten i verden som har lyktes aller best med å produsere stor smolt – opp til én kilo – før den settes i sjø. Dette er en produksjonsstrategi som er sterkt økende. Med større smolt reduseres produksjonstid i sjø, konsesjonene utnyttes dermed enda bedre og produksjonen øker. Grieg Seafood i Rogaland er blant de aktørene i Norge som her har kommet lengst og har redusert produksjonstid i sjø fra 18 måneder til nå bare 12 måneder ved å sette ut større smolt. Flere kommer etter. Strategiselskapet McKinsey har anslått at norsk havbruksnæring kunne dobles dersom all fisk som blir satt i sjø er like stor som den som nå kommer fra Tytlandsvik Aqua. Den verdensledende produsenten av slike anlegg er AkvaGroup med hovedkontor på Klepp.

Flytende lukket og semilukket oppdrett i sjø er også en teknologiutvikling som kan supplere konvensjonelle anlegg. Her har jo Norge naturgitte fortrinn med vårt skjermede kystlandskap. Den forrige regjeringen lanserte et forslag om miljøteknologi tillatelser med høringsfrist i januar i år. Det blir spennende å se hvordan dagens regjering følger dette opp. Det ledende bedriftsnettverket i verden for denne type teknologi heter FLO SJØ og ble etablert av Stiim Aqua Cluster i 2020.

Stadig viktigere rolle
FN-Rapporten «The State of World Fisheries and Aquaculture 2022» ble lansert 29. juni i år. Her slås det fast at havbruk i fremtiden vil spille en stadig viktigere rolle i å sikre verdens befolkning mat og næring. I rapporten tas det til orde for at myndigheter, privat sektor og det sivile samfunn må forplikte seg til å arbeide for å maksimere mulighetene for vekst innen havbruk. Myndigheter oppfordres derfor til å få på plass reguleringer og rammeverk for å fremme innovasjon for vekst.
I Norge og Rogaland har vi fantastiske muligheter for nye industrieventyr. Personlig tenker jeg at vi er forpliktet til å gripe dem og sørge for mer vekst – for å bidra til klimavennlig matproduksjon. Vekst krever imidlertid politisk vilje og tilrettelegging av reguleringer og areal. Jeg håper Rogalandsbenken kan være en pådriver og vise vei.