Hun som styrer båten

Også hun har møtt på prøvelser underveis, som man sier i mer lavkirkelige kretser. Ikke slik som skaperen utfordret Job, men mer i form av hverdagslige holdninger fra trosfeller som ikke har kunnet godta verken kvinnelige hyrder eller synspunktet om at alle faktisk har samme verdi og samme rettigheter – også i Guds hus.

Samtidig kjemper også Anne Lise Ådnøy med noen paradokser. En av dem er at hun ikke er spesielt glad i for mye oppmerksomhet. Det betyr blant annet at en bispeinnsettelse, der kongen er hedersgjest og NRK er på slep, er noe hun av den grunn også gruer seg til – like mye som hun gleder seg. En slik begivenhet er heller ikke noe hun selv publiserer på egen Facebook-side, slik de fleste andre ville gjort i det herrens år 2019.

– Det at jeg ikke er spesielt glad i oppmerksomhet samtidig som jeg søker en jobb som gir oppmerksomhet, er nok et paradoks. Det paradokset var også medvirkende til at jeg måtte ha en kamp med meg selv og Gud i fjor sommer før jeg sa ja til å stå på listen over kandidater, sier Ådnøy.

Selv så hun ikke på seg selv som den mest aktuelle kandidaten, og tenkte mer at man trengte kvinnelige alibi på listen for å oppfylle kravet om 40 prosent kvinnerepresentasjon.

– Forhåpningene var små i utgangspunktet, men etter min egen bønnekamp forsto jeg at det kunne skje.

– Hvordan kjenner man det?

– Jeg vet ikke. Det har med følelser å gjøre.

Sterke meninger

Anne Lise Ådnøy er kanskje mild i form, men ikke uten sterke meninger. Hun er glad for at samfunnet har lagt til rette rammer for at homofile par kan leve i forpliktende samliv. Hun er for selvbestemt abort, og mener at kirken står sterkest når begge kjønn bidrar på alle nivå – også biskop-nivået.
På Sør-Vestlandet er dette tema som fortsatt vekker strid og sterke følelser, det har også prosessen frem til bispeutnevnelsen vist. Totalt ble 53 kandidater – 12 kvinner og 41 menn – foreslått som ny biskop. Stavanger bispedømmeråd lanserte sine fem kandidater, men verken Stavanger bispedømmeråd eller bispekollegiet satt Anne Lise Ådnøy øverst på sine prioriteringslister. Men Kirkerådet – som er tilsettingsmyndighet – ville det annerledes. Åtte av rådets 14 medlemmer gikk inn for Ådnøy. Det er det mange som i dag er glad for, og det skyldes ikke bare at hun er bispedømmets første kvinnelige biskop.

Skute

– Vil det merkes at bispedømmet har fått en ny biskop?

– Jeg har brukt bildet av kirken som en skute. Den skuta er veldig tung i seget, og jeg kan derfor ikke si nå om det kommer til å merkes.

– Hva legger du i uttrykket tung?

– Tradisjonstung, med veldig mye folk som skal ledes.

– Men du vil gjerne gi skuta en ekstra dytt fremover?

– Jeg vil gjerne være med å holde i roret.

– I hvilken retning?

– Jeg er veldig fornøyd med det vedtaket som ble gjort i 2016 om at likekjønnede kan gifte seg i kirken. I dette bispedømmet trengs det noen som kan inkludere kirkemedlemmer som ikke nødvendigvis definerer seg innenfor. Det ønsker jeg å bidra til.

Relevans

– Hvem er disse medlemmene?

– Alle dem jeg har truffet opp gjennom årene i forbindelse med gravferd- og dåpssamtaler, mennesker som ofte starter med å si at hun eller han egentlig ikke er en person som går i kirken, men hvor jeg kan høre og sanse at her er det en tro. Da spør jeg meg selv: Hva er det da som gjør at de likevel må presisere at de ikke er en kirkegjenger? Man skal aldri nedvurdere troen hos noen. Det må man også huske på som prest.

Ådnøy er opptatt av budskapet kristendommen forfekter har en relevans som vår tid trenger, enten folk definerer seg som innenfor eller utenfor kirken.

– Det handler om at alle mennesker har en verdi, uansett hvem og hvordan man er. Jeg vet at ikke alle liker alt det jeg står for, men man kan ikke lede uten å støte noen. Jeg er ikke redd for å stå på barrikadene så lenge jeg er trygg på at det er for en god sak.

Pendel

Sekulariseringen av samfunnet har pågått gjennom mange år. Ådnøy har likevel en opplevelse av at pendelen har snudd.

– Det har skjedd noe blant unge. Dels kan man takke Skam-serien, der det var tydelig at noen tok religionen sin på alvor. Jeg tror det etter hvert vil være bruk for en tro som er knyttet tett sammen med tilhørighet. Da må vi som kirke være veldig nøye på at det ikke blir nasjonalisme, og at det å være norsk ikke er ensbetydende med å være kristen.

Selv har Ådnøy vokst opp i en tid der det å gå på søndagskolen var en del av livet som barn, enten man bodde i Hillevåg eller på Eiganes. Og der store ungdomskull var tilknyttet frivillige kristne organisasjoner eller menigheter. I Stavanger fylte datidens ungdom opp benkeradene når Sky Sing inviterte til gospelkvelder, på skolene ble nye ungdomsskoleelever forsøkt rekruttert til skolelaget og de aller fleste ble konfirmert i den norske kirke.

Hillevåg

Anne Lise Ådnøy er født i 1957 og vokste opp i Hillevåg. Hennes søndagsskole var på Kvaleberg, og troen har hun aldri forlatt. Da hun var ferdig med barneskolen, flyttet familien til Hinna, og mannen hun senere giftet seg med traff hun allerede i tenårene.

Etter gymnaset dro hun til Oslo for å studere teologi på Universitetet – et teologistudium som sammenliknet med tilsvarende utdanning ved Menighetsfakultetet eller Misjonshøyskolen i Stavanger ble sett på som en noe mer radikal teologisk arena.

– Jeg hadde bestestemt meg allerede på ungdomsskolen at jeg ville studere teologi, men så nok på teologistudiet mer som en presteskole. Jeg prøvde i sin tid også å komme inn på latinlinje på Kongsgård, men vi var for få.

Likhet

Ådnøy vokste også opp i et hjem der likestilling var en del av dagsorden. Det har preget henne gjennom hele livet – både som menneske, mor og prest.

– Min mor var yrkesaktiv i så godt som alle år. Også den ledertreningen jeg fikk i ungdomsårene gjennom KFUK-M fremholdt likestilling. Likestilling er viktig for meg. Jeg nøler med å bruke ordet feminist om meg selv, men jeg er kanskje det.

– Hvorfor nøler du?

– Fordi at begrepet av og til blir dratt så langt. Da kan man bli stilt til ansvar for alt det andre feminister måtte mene, og det kan bli krevende, sier Ådnøy.

Få har opplevd større grad av kjønnsdiskriminering enn kvinnelige prester. Ådnøy er ikke noe unntak. Hun var ferdig utdannet teolog i 1983, jobbet en periode på bibliotek og gikk ut i barselpermisjon før hun begynte å søke på jobber som prest. Det skulle vise seg å bli vanskelig.

Fra nord til sør

Hun søkte totalt 26 stillinger, og fikk ingen av dem. Til slutt ble hun tilbudt et kapellan-vikariat i Kirkelandet og Frei i Kristiansund. Ådnøy ble ordinert på sin egen 27-års dag, og da vikariatet gikk ut var hun eneste søker til soknepreststillingen i Edøy prestegjeld på Smøla. Ingen av de tre soknerådene ville ha en kvinnelig sokneprest, og igangsatte underskriftskampanjer. Men Ådnøy tok jobben, og ble sittende i stillingen i åtte år.

Etter nær ni år som prest på Nordmøre søkte hun seg tilbake til Stavanger og fikk jobb som ungdomsprest/kapellan i Hundvåg menighet. I 2003 overtok hun som sokneprest i St. Petri menighet, og i 2011 ble hun domprost i Domkirken. Det siste året har hun også vikariert som biskop under Ivar Braut sitt sykdomsfravær.

Kropp og sjel

I dag er de fem barna store nok til å klare seg på egen hånd. Selv bor hun og ektefellen sentrumsnært med utsikt over Domkirken og Breiavatnet. Når hun ikke er på jobb, forsøker hun å ta vare på både kropp og sjel.

– Jeg er opptatt av å ikke forfalle legemlig. Det betyr ikke treningsstudio, men fysisk aktivitet i form av turer. Jeg er glad i landskapet på Nord-Jæren. Det betyr mye, og jeg elsker bøkeskogen rundt Mostvatnet.

Samtidig liker hun også å lese, helst skjønnlitteratur som ikke er krim. En sjelden gang blir det også tid til et besøk på kino eller teater.

– Jeg er også blant dem som liker å ha noe mellom hendene. Jeg tror at det å leve av å produsere ord – som er her og nå og borte vekk – gjør at jeg liker å lage brød, strikke og veve. Det går noen andre spor til hjernen når man gjør ting med hendene.

Jubileet

Til sommeren blir Anne Lise Ådnøy 62 år. Som biskop kan hun stå i jobben til hun er 70. Det er også tidsperspektivet. Hennes gjerning faller tilfeldigvis sammen med en omfattende restaurering av bispedømmets storstue fra middelalderen. Både Stavanger domkirke og Bispekapellet restaureres for tiden. Arbeidet omfatter alle deler av bygget, fra fundamentet til spir, fra gammelt inventar til nyere teknologi – og alt skal stå ferdig til byjubileet i 2025.

– Det betyr at du sitter lenge nok til å få med både ferdigstillelsen av Domkirken og Stavanger by sitt 900 års jubileum?

– Ja, det lå også i bakhodet når jeg vurderte å si ja til å stille som bispekandidat. Som den makelige personen jeg er hadde det det vært deilig å gå av som domprost sånn at en ny domprost kunne begynne før jubileumsåret, og jeg kunne vært tidligpensjonist som fikk lov å bidra frivillig og uten ansvar. Men nå skal jeg heller stå i det – med begge beina.