Hvordan skal vi møte IRA?

«Norge og norsk industri har kanskje verdens beste forutsetninger for å lykkes i det grønne skiftet», skriver regjeringen i innledningen til sitt veikart for et grønt industriløft, som kom i fjor. Regjeringen har foreslått ikke mindre enn 100 tiltak for å realisere potensialet Norge har for å skape nye grønne arbeidsplasser. Fram til nå er det gitt rundt fem milliarder kroner i garantier, lån og tilskudd til batterisektoren. Regjeringen har økt Enova-bevilgningene med to milliarder kroner og de har satt av rundt fire milliarder kroner til CO2-håndtering. Det er lovet oppimot 15 milliarder til havvindsatsingen, men den vil trolig bli betydelig mye dyrere enn planlagt.

Ganske puslete
Mye penger fra staten, men det hele framstår som ganske puslete i forhold til Joe Bidens berømte Inflation Reduction Act (IRA). I fjor august ble denne vedtatt i den amerikanske kongressen. IRA skal bidra til grønn omstilling og sikre utslippskutt i USA. Pakken inneholder 369 milliarder dollar og skal bidra med statsstøtte og subsidier til grønn omstilling. Det er snakke om et massivt løft for å få fortgang i investeringer og gjøre verdikjeder og eksisterende produksjon grønn. IRA åpner opp for at også utenlandske bedrifter innen industri- og fornybarsegmentet, kan etablerer seg og være med i konkurransen om å motta støtte. De omfattende og lett tilgjengelige ordningene, i hovedsak skatte- og avgiftslettelser, gir bedrifter forutsigbarhet og gode utsikter til lønnsomhet. 

Norges respons på IRA virker så langt også ganske puslete i forhold til EUs Green Deal Industrial plan. I EU handler det nå om raskere godkjenning og konsesjonsutdeling av grønn industri, det handler om å løsne opp i regelverket for statlige grønne subsidier og EU har planer om å opprette et «European Sovereignty Fund». Kraftmarkedet, tilgang og produksjon av viktige råvarer står også sentralt.

Mener vi alvor?
Samtidig, her hjemme, dopper Equinor Trollvind, som de mener ikke er lønnsomt. Flere aktører, inkludert energikommisjonens Lars Sørgård, vil pause hele havvindssatsingen. Det kan synes som han heller vil basere seg på import av europeisk havvind – den dagen det blir et energiunderskudd her til lands. Ifølge Fornybar Norge, ville Yara Clean Ammonia fått 22 milliarder kroner i subsidier om de hadde flyttet virksomheten til USA. Flere planlagte batterisatsinger er nervøse. Vi kan også nevne av Nysnø, som investerer statlige penger i grønne prosjekter med base i Stavanger, nå har en forvaltningskapital på rundt tre milliarder kroner – fortsatt milelangt unna ambisjonene om 20 milliarder da fondet ble etablert i 2017.

Det kan lett synes som vi vil mye, men at vi kommer til kort når vi må ta en betydelig grønn risiko. Det er ingenting å si på ambisjonsnivået – men vi vil ikke at det skal koste for mye. Vi er ikke interessert i å legge penger på bordet i tilsvarende mon som i USA og EU. Når vi tar med i beregningen at vi har skatteregler som gjør det særdeles ugunstig å eie norske selskaper høy verdisetting basert på framtidig inntjening, er jeg langt fra sikker på om vi egentlig mener alvor. Er vår olje, vår gass, vår vannkraft og vår laks såpass gode melkekyr for samfunnet at vi ikke må tenke mer grønt hurtig nok, i alle fall ikke ennå?

Pushet av EU
En trøst kan være at vi blir pushet av EU, og kanskje også blir dratt med på satsingen til Europa. EUs handelskommissær Valdis Dombrovskis, sier ifølge E24 at EU blant annet jobber med å utvikle partnerskap med land som Norge. Vi vet også at regjeringen har dialog med EU og forsøker å påvirke EUs respons på USAs IRA-pakke. Vi får også krysse fingrene og gjøre alt vi kan for at vi blir tatt inn i den europeiske varmen, slik at vi unngår de negative effektene av IRA og Green Deal, nemlig risikoen for proteksjonisme og grønn handelskrig. Er vi med Europa, vil vi i alle fall ha et stort hjemmemarked for våre batterier og vår aluminium – bare for å nevne noe.

For næringslivet i Stavanger-regionen er det ekstremt viktig at vi er påkoplet denne utviklingen, slik at vi kan utnytte de enorme mulighetene dette tross alt vil gi oss. Brussel er blitt viktigere enn noen gang. Det samme er Stavangerregionens Europakontor, som i år feirer 30 år med regional tilstedeværelse i Brussel. For til syvende og sist handler grønn omstilling om to ting: Få ned utslippen der det teller mest så raskt som mulig – og samtidig skape en holdningsendring på at vi fremdeles er i en krise.