– Jeg har alltid strittet imot 

I virkeligheten forblir dagdrømmer ofte det de er. For Tina Bru er utfordringene og engasjementet, enn så lenge, også for stort og reelt.  

Tilbudene har også kommet som perler på en snor siden hun som 19-åring meldte seg som frivillig valgmedarbeider i Høyres hus i Stavanger. Det har gått såpass fort at mange har lansert henne som en naturlig statsministerkandidat fra Høyre – når den tid måtte komme. Selv sier hun at hun aldri har lagt en eneste plan for sin politiske karriere, og heller ikke har tenkt å gjøre det.  

–Tvert om har jeg alltid fulgt et råd jeg fikk av Jan Petersen for mange år siden om å ta de mulighetene jeg får, og si ja til alt. Man skal ikke planlegge for en karriere i politikken. Jeg tror ikke du blir en god politiker av det. 

Hun har gått gradene – fra ungdomsparti, bydelsutvalg, lokallagsleder, rådgiver og bystyre. Allerede som 23-åring ble hun Høyres 1. vararepresentant til Stortinget fra Rogaland. I 2017 fikk hun fast plass, tre år senere ble hun utnevnt til olje- og energiminister, og i fjor høst overtok hun også plassen etter Bent Høie som 2. nestleder i Høyre.  

En annen rolle 

Tina Bru er nummer 28 i rekken siden 1978 av olje- og energiministre eller nærings- og energiministre som har hatt ansvar for Norges viktigste industri. Mye har endret seg underveis, ikke minst de siste fem-seks årene.  

– Man slipper ikke unna i Norge som olje- og energiminister om man ikke har dyp forståelse for og er opptatt av klima. I alle de intervjuene jeg sitter i – enten det er i Norge eller i internasjonal sammenheng – er det vel så mye spørsmål om klima, og om hvordan Norge ser på seg selv som en stor olje- og gassprodusent – samtidig som vi er offensive på klima. En av de tingene jeg var mest stolt av rett etter at jeg ble utnevnt, var at jeg fikk gode skussmål og lykkeønskninger på tvers av de de ulike grupperingene, fra olje- og gassindustrien til klimabevegelen. Jeg søker også å ha et helhetlig perspektiv på dette. Det skyldes at jeg er genuint opptatt av klimaendringene – og har vært det lenge. 

Motsetninger 

Debatten går høyt og varmt, er ofte polariser og geografisk betinget når utvikling og utvinning av norsk olje og gass blir diskutert. 

– Det er nok i første rekke et skille mellom Kyst-Norge generelt og det sentrale Oslo-området. Det handler nok om nærheten til denne industrien. Men ser man på oversikten over hvilke regioner som har mye av sin aktivitet knyttet til olje og gass, er også Viken og Akershus blant de virkelig store. Man må huske på at dette er landets fremste teknologinæring. Men det som bekymrer meg er at den polariserte debatten og de harde frontene gjør noe med den generelle oppslutningen. Det gjør også noe med viljen til å utdanne seg innenfor denne næringen, noe som vil svekke rekrutteringen på sikt. Den tradisjonelle delen av næringen kommer til å være der lenge, og olje- og gassindustrien er også den som nå løfter de nye næringene som er en del av svaret på de utfordringene vi står i. Vi må være flinkere til å vise frem denne koblingen. Det er ikke alle land i verden som har en olje- og gassindustri som er opptatt av å sette egne klimamål. Er man opptatt av klimaendringene, er det knapt noe sted det er bedre å være i Norge enn i denne næringen. 

Energihovedstaden 

– Hvordan oppfatter du Stavanger-regionens posisjon som energihovedstad i dag? 

– Den er sterk, og regionen har alle muligheter til å inneha denne posisjonen også i fremtiden. Det henger ikke bare sammen med olje og gass, men vi har også enorme muligheter innenfor fornybart. Med det følger også en del andre ting, som for eksempel hydrogenproduksjon eller ny industri basert på tilgang til kraftressurser. Det er ingen fylker som kan måle seg med Rogaland på dette, men vi må gripe mulighetene. 

– Hva bør fylket gjøre for å befeste posisjonen? 

– Vi ser at det er et race for å etablere ny industrivirksomhet. Det å være en region som kjenner sin besøkelsestid, som spiller på lag med og legger til rette for næringslivet, er helt avgjørende. De store selskapene som ser etter nye lokasjoner til nye fabrikker, har ikke tålmodighet til å vente for lenge. Da finner de et annet sted, og det er nok kommuner som vil gripe den muligheten med begge hender. Her må vår region blir flinkere til å spille på lag som en helhet. Jeg synes vi har vært preget av litt mye by- og kommunekamp de siste årene. Det er ikke positivt. 

Havvind 

– Når kommer energimeldingen og den varslede veilederen om havvind? 

– Veilederen kommer samtidig med stortingsmeldingen, i månedsskiftet mai/juni. I vår iver med å få denne industrien opp å gå, må vi huske på at dette er nybrottsarbeid. Vi må gjøre trinnene riktig, ta lærdom av det vi gjorde med olje og gass og passe på at dette blir vellykket og den industrisatsingen vi vil det skal være. For Norges del handler det ikke om å produsere massevis av foreløpig dyr kraft, men å bygge industri. Da må vi tenke nøye gjennom en del strategiske valg og hvordan vi skal legge opp prosessene rundt dette.  

– Er det grunn til å tro at oppfatningen om havvind kan bli like konfliktfylt som det vindmøller på land har blitt? 

– Havet er svært, men det er press på arealene der også og miljøhensyn å ta. Vinden kan snu, for å si det sånn. Det som skjedde med vindmøller på land, var det ingen som så for seg. Den snudde nærmest over natten. Vi må passe oss for å ikke gjøre de samme feilene på havet.  

Utfordringene 

– Hva er det viktigste politiske utfordringene i dag? 

– Vi vet at vi må omstille oss. Vi må i enda større grad bli mindre avhengig av olje. Næringen betyr ufattelig mye for hele samfunnet vårt, men den er ikke en fornybar ressurs. Lykkes vi ikke med å bygge noe nytt på skuldrene av olje- og gassnæringen, og omstille deler av den, vil vi ha en stor utfordring på sikt. Framskrivingene i perspektivmeldingen varsler at oljeproduksjonen kan falle med 65 prosent innen 2050. Det er mye, og vi vil aldri finne en næring som kan erstatte olje- og gass. Vi må satse på flere ting. Den andre store utfordringen er klimaomstillingen. Nå begynner vi å se sprengkraften i den debatten. Min påstand er at dette kommer til å være den største konfliktdebatten i Norge i mange år fremover, og den har mange falsetter. Det handler ikke bare om olje og gass, men om ny industri, bruk av arealer, press på naturen, vekst versus vern. Det vil kreve politikere som har både evne til å stå i ting som er upopulære og også kan se sammenhengen, trekke de lange linjene og tenke helhetlig, samt å ta ansvar. Har vi ikke det, vil vi få en stor utfordring. 

Sosialt behov 

At Tina Bru i det hele tatt gikk inn i politikken, var mer et uttrykk for et sosialt behov enn et politisk engasjement. I barne- og ungdomsårene flyttet familien mye og langt som følge av farens arbeid i shipping-næringen. Ferden endte i Stavanger i 2005. Etter videregående kom Tina Bru etter. 

– Jeg var 19 år, hadde ingen jobb, ingen studier og ingen venner. Det var valg det året, og jeg var førstegangsvelger. Det tok jeg veldig alvorlig. Jeg gikk gjennom alle programmer, og ruslet ned til Høyres hus i Stavanger for å melde meg som frivillig i forbindelse med valgkampen.  

– Mange unge føler på ensomhet og utenforskap i dag – ikke minst under koronapandemien. Hvordan opplevde du det å flytte til en by uten å kjenne noen? 

– Jeg var mye alene og opplevde ensomhet, men jeg håndterte det ganske bra. Det bunner nok også i oppveksten. Vi bodde noen år i USA, og flyttet nærmest annet hvert år. Jeg ble en ganske tilpasningsdyktig person, og ble vant med å være den nye i klassen. Men hadde det ikke vært for at jeg fant veien inn i Høyre, tror jeg ikke at jeg hadde blitt værende i Stavanger.  

Allerede året etter ble hun 2. nestleder og fylkessekretær i Rogaland Unge Høyre. Hun ble leder for Rogaland Unge Høyre i 2007, og medlem av Unge Høyres sentralstyre i 2008. Samme år ble hun også politisk rådgiver for Stavanger Høyre og partiets bystyregruppe i Stavanger, i 2011 rådgiver for Rogaland Høyre og fra 2012 for daværende fylkesordfører Janne Johnsen. 

Stritter imot 

– Din politiske CV kan tolkes som om du har vært veldig på tilbudssiden? 

– Jeg har egentlig alltid strittet imot, og ble vel som oftest overtalt under sterk tvil. Stavanger Høyre og Unge Høyre var veldig flinke til å dytte på. De trengte også folk på det tidspunktet. Jeg ble spurt om å stille på en liste til kommunevalget, uten at jeg egentlig visste hva det innebar, og da jeg ble valgt inn begynte jeg å gråte. Jeg hadde ikke lyst, jeg turte ikke og syntes det var veldig skummelt.  

– Men det må jo være noe med deg når ting har gått så fort og du ble spurt om å bli statsråd i en alder av 33 år? 

– Jeg tror kanskje det handler om to ting. Det ene er at Høyre og Erna Solberg har vært veldig bevisst på å bygge opp nye folk og legge til rette for det ved å gi ansvar og oppgaver. Jeg hadde sittet på Stortinget i halvannet år da jeg fikk mitt første oppdrag fra Erna selv om å lede likestillingsutvalget til Høyre. Det andre er nok at jeg er flittig. Jeg arbeider hardt med det jeg gjør, og er opptatt av å kunne det jeg skal drive med.  

Motsatte 
– Er det oppgaver du sier nei til, eller ser du på det meste som en utfordring? 

– Jeg tenker alltid at dette vil jeg ikke, dette kan jeg ikke godt nok, men så sier jeg ja likevel. Mye er plikt og fordi det forventes, og jeg vet jo innerst inne at det er lurt å si ja fordi det er den eneste måten å bli bedre på. Men jeg har alltid en angst. Helst vil jeg bare gå hjem og ikke gjøre noen ting. 

– Har du mindre tro på deg selv enn det du har grunn til? 

– Jeg er litt for dårlig til å ha tro på meg selv, men jeg har blitt mye bedre enn jeg var.  

– Savner du noen gang et sivilt liv? 

– Ja, absolutt. Det henger nok også sammen med at jeg aldri så for meg å bli politiker. Det bare ble sånn. Men jeg har fortsatt en klar ambisjon om at jeg en dag vil ha en vanlig jobb, for å si det på den måten. Jeg kom inn i politikken som svært ung, og har derfor ikke fått opparbeidet noen erfaring fra næringslivet. Det har jeg lyst til en dag. 

Korona 

Tina Bru hadde vært statsråd i bare noen uker da viruset spredte seg til Norge og landet ble stengt ned. Det har fått noen konsekvenser. 

– Jeg må jo være den første olje- og energiministeren som ikke har vært på en eneste tur i utlandet, og har kun hatt en håndfull reiser i Norge. Koronapandemien preger jo også hverdagen i regjeringen. Vi har ikke regjeringskonferanser i det rommet vi pleier. Nå sitter vi i en stor sal med hver vår pult med pleksiglass rundt. Departementet er tomt, stort sett alle er på hjemmekontor. Ingen debatter, ingen konferanser. Jeg trodde aldri jeg ville komme til å savne konferanser. Men det gjør jeg nå.  

– Hva savner du mest personlig under koronapandemien? 

– Noe så enkelt som å gå ut og drikke øl med kollegaer eller venner på en fredag. Det savner jeg intenst.  

Lettet 

– Du har selv vært smittet med korona. Hvordan opplevde du det? 

– Det begynte med at sønnen ble smittet i barnehagen, deretter mannen min og så jeg. Sykdomsforløpet var veldig forskjellig. Sønnen var syk i 12 timer, jeg hadde hverken feber eller hoste, kun forkjølelsessymptomer og mistet smak, mens mannen var ganske syk med høy feber og pusteproblemer. Jeg var veldig lettet da det slapp taket. Til sammen satt vi innelåst i karantene og isolasjon i 14 dager i en leilighet uten balkong på Gimle, med en toåring som løp rundt.  

Sammen med ektefellen, bygger Tina Bru hus i Stavanger. Også mannen er fra Stavanger. Det er Stavanger de ser på som hjemme. 

– Jeg vil at sønnen vår skal vokse opp i Stavanger. Det er der min familie og mine venner bor. 

Framtiden 
Hva fremtiden bringer, vet ingen. Kanskje tar Tina Bru aktivt del i den kafeen på Kilden kjøpesenter hun var med å starte rett før koronaviruset spredte seg til Norge. Kanskje gjør hun noe helt annet. 

– Jeg har alltid hatt lyst til å prøve å starte noe. Da jeg var i permisjon, oppdaget jeg at tilbudet for folk i permisjon med små barn er nesten ikkeeksisterende i Stavanger. Det var bakgrunnen for kafeen. Sammen med to venninner ønsket vi å skape en møteplass for folk i samme situasjon. Av naturlige årsaker har det ikke gått så bra. Det har koronapandemien sørget for. Men vi har ikke mistet motet. 

– Hva gjør du om du forlater politikken? 

– Det vet jeg ikke. Den ene dagen drømmer jeg om å jobbe i kaféen min. Det er noe koselig med å treffe blide folk som er ute og handler og skal ha seg en kaffe. Andre dager tenker jeg at det er få ting som er mer spennende enn å jobbe med et så viktig felt som energi. 

<sitat> 

– Jeg arbeider hardt med det jeg gjør, og er opptatt av å kunne det jeg skal drive med.  

Tina Bru