Lønnsomt å snakke om kvinnehelse

Jeg vil ikke ha masse tilrettelegging eller ekstra fri, jeg vil fungere og ha en givende jobb og privatliv. Men hva skjer når hormonplager, PMS, svangerskapsplager og menstruasjon gjør at det ikke lar seg gjennomføre? Og det er i det hele tatt før jeg har begynt å ta innover meg gledene ved overgangsalderen.

Selv havner jeg i verste fall inn i statistikken for «de uspesifikke kvinnelidelsene», sykmeldt, googlende eller gnålende hos fastlegen.

Om du hadde spurt hvem som helst av de jeg omgås, tror jeg de færreste vil tenkt at jeg går på antidepressiva. At jeg før jeg begynte med det, hadde to dager hver måned hvor jeg var så langt nede psykisk at jeg knapt så en ende på dagen. Men heldigvis hadde jeg venner som skjønte hva som feilte meg da jeg forklarte.

Jeg leste meg opp. Forskningsartikler i Lancet, andre fagtidsskrifter og hos Legeforeningen. Det finnes muligheter for at jeg kan fungere best mulig. For faktum var at om jeg ikke klikka på jobb disse to dagene i måneden, så klikka jeg garantert hjemme.

Ulikhetene og en del av forklaringen
Kvinnehelseutvalgets rapport som ble klar tidligere i år viser nok en gang til forskjellen mellom kvinners og menns sykefravær, både egenmeldt og legemeldt. Hvorfor er det sånn? «Det er vanskelig å forklare hvorfor det er en slik forskjell ...» skrives det i rapporten. For selv om svangerskap er noe av forklaringen, er det så mye mer som slår inn.

Men er det egentlig så komplisert? Hormonforandringene kvinner går gjennom ved pubertet, fødsel og overgangsalder er i seg selv ganske massive. Smertene mange opplever en gang i måneden som nesten uutholdelige. Spontanaborter, IVF-behandlinger, PMS og enda mer alvorlige PMDD (premenstruell dysforisk lidelse), endometriose, livmorhalskreft, celleprøver også videre. Det blir faktisk noen dager i løpet av et levd liv i sykefravær, selv for de friskeste av oss, bare på grunn av slike biologiske forskjeller.

At min antidepressiva bruk nå går inn i en slags statistikk for økt depresjon i befolkningen i stedet for PMS/PMDD som det faktisk er, gir et svært upresist bilde og gjør det vanskelig å gjøre noe med. Og uten depresjonsdiagnose må jeg også betale for alt selv. 

Tilpasninger og lavthengende frukter
Hvorfor aksepterer vi dette? Hvorfor snakker vi ikke om det slik at flere ikke får en forverring av allerede kjipe plager fordi man føler seg alene?Hvorfor sørger vi ikke for en åpenhet og noen få og små tilpasninger i hverdagen for å faktisk kunne gi en del bedre forutsetninger?

Alle skal med heter det så fint, og vi vil ha mangfold i næringsliv og lederstillinger. Kanskje vi skal se litt på hvilke lavthengende frukter vi har for å få det til i næringslivet, og på arbeidsplassene, mens det krangles om helsebudsjetter.

Og nei, vi skal ikke snakke om mensen og hormoner på jobb hver dag. 

Som vi har erfart under pandemien; hjemmekontor er for eksempel en glimrende måte for flere å klare å jobbe. Det å kunne sitte litt i fred med varmepose på magen, og likevel være til stede på en del digitale møter er helt oppnåelig for mange. At Spania innfører tre dagers mensenfri ved smerter, er og verdt å ta med seg i vurderingen. At det er gode toalettfasiliteter, smertestillende tilgjengelig på jobb, og en anerkjennelse for at dette faktisk påvirker ganske store deler av befolkningen i ulike faser av livet, er også ganske avgjørende.

Du er ikke alene
Dette er noe av det mest utleverende jeg har skrevet noen gang. Men jeg kan ikke forvente at næringslivet, arbeidsplassen, familie og samfunn forstår mine behov om jeg ikke forteller om dem.
At jeg ikke visste hva endometriose var før jeg var over 30, at PMS er et skjellsord som ofte kastes etter kvinner, at 50 prosent av alle svangerskap ender med spontanabort og at overgangsalder faktisk kan inntreffe før man blir 40 år, bør være grunn til at vi må ha en åpenhet om dette.
Når du vet hva som feiler deg, og at du ikke er alene, så er det faktisk enklere å stå i full jobb, ta på seg lederverv og leve fullt ut sitt potensial. Forskning på kvinnehelse trenger ikke skvise ut forskning på mannehelse. Begge lønner seg om vi skal stå i jobb til vi blir 70 pluss og vel så det. Så snakk om det, krev det, del erfaringer og hør på hverandre. Det nytter. Det må det.