Olje fortsatt i vinden

I disse to nyhetene møtes den gamle og nye tid. Det kan ved første øyekast se ut som om den gamle tid har vunnet – som kan tolkes som en polarisering mellom fossil energi og fornybar energi, mellom energi og klima. Olje er fortsatt i vinden.

Striden om fremtidens energiløsninger har fått ny næring og vil ikke avta. Kampen utkjempes på mange arenaer, også på Equinors generalforsamling. Jeg har vært på samtlige generalforsamlinger siden selskapet ble børsnotert i 2001. Det mest markerte trekk gjennom årene er at motstanden mot olje og gass er blitt sterkere. Det begynner på utsiden med demonstrasjoner; bannere som forbanner olje og gass og folk som har kledd seg ut som isbjørner. På innsiden har velkledde og veltalende representanter for selskapet tatt i bruk stadig mer avanserte bilder for å få frem sitt budskap. Den fysiske stemmeseddelen er erstattet av en digital. Her gjelder det å ta med seg en iPhone for å kunne stemme ut fra den eierandel man selv representerer. Opptellingen går mye raskere. Resultatet kommer få minutter etter at stemmene er avgitt. Også dette handler om teknologiutvikling og effektivisering. Men stemmetyngden har ikke endret seg. Alle forslagene om endret kurs – og de er mange – stemmes ned med over 99 prosent av stemmene. Staten stemmer for 67 prosent. De store investorene stemmer som staten. Det er ikke slutt på støtten til olje og gass. Verden trenger energi. Sol og vind er bokstavelig talt i vinden, men disse løsningene er i dag ikke tilstrekkelig kommersielle, og gir heller ikke se energimengder som olje og gass.

Imot olje og gass
Heller ikke årets generalforsamling i Equinor manglet forslag. Antallet var stort, mellom 15 og 20. Felles for aksjonærforslagene var at de alle gikk imot olje og gass, som er og fortsatt vil være selskapets grunnlag. Det var ikke et eneste forslag som understøttet styrets linje. Hovedinntrykket er derfor at generalforsamlingen er blitt en av de viktigste arenaer i kampen mot den fossile energien. Fra aksjonærene ble det ikke sagt et eneste ord til støtte for den virksomhet selskapet driver. Resultatet av denne virksomheten er like fullt at mer enn 170 millioner mennesker får sin daglige energi fra Equinors operasjoner. Selskapet leverer fremragende økonomiske resultater. Bare i fjor betalte Equinor rundt 450 milliarder kroner i skatt til det norske fellesskapet. Men dette er det ingen som ser seg råd til å gi et rosende ord. Årsaken er at motstanderne mener at pengene er tjent på ødeleggelse av klima og miljø. Ja, endog krigsprofitt blir i dag brukt som argument. Et forslag var at selskapet bør overføre sine overskudd til det krigsrammede Ukraina. Det er for alle praktiske formål statens oppgave, og den norske stat står så visst ikke tilbake når det gjelder slik støtte. Russlands hensynsløse krig mot Ukraina er en tragedie både for det ukrainske og det russiske folk, for Europa og verden for øvrig. At Equinor og andre oljeselskaper har trukket seg ut av Russland er et uttrykk for at selskapene har et verdigrunnlag som de fleste av oss slutter oss helhjertet til.

Utrolig og urovekkende
Til talerstolen på Equinors generalforsamling strømmet norske klimaforkjempere, unge og besteforeldre, folk fra Skottland, Newfoundland og Argentina. De tok og fikk mesteparten av taletiden på generalforsamlingene. Det er en selvfølge at aksjonærene i et børsnotert selskap skal få uttrykk sin mening på en generalforsamling og det er legitimt å gi uttrykk for hva man måtte mene om selskapet.  Det er likevel utrolig og urovekkende å høre unge nordmenn si at de skammer seg over å være norske på grunn av Equinors virksomhet.  

Jeg har en grunnleggende tro på dialog, men har vanskelig for å se at en ordveksling med de som får mindre enn én prosent av stemmene for sine forslag på generalforsamlingen, fører til noen endring.

100 prosent enighet oppnår vi aldri i en verden der oljeindustrien fortsatt kjennetegnes av å ha flere kunder enn venner. Men jeg har vennlige samtaler med gjengangerne av forslagsstillere på generalforsamlingen, og jeg har flere ganger fått invitasjon til å slutte meg til besteforeldrenes klimaaksjon. «Tenker du ikke på dine barnebarn?» spør de. Jo, jeg tenker på dem. Jeg er ikke bare bestefar, men også oldefar.

Den globale virkeligheten
Så tenker jeg også på de 400 millioner indere – og mange andre i verden – som ikke har tilgang til elektrisitet. Jeg møtte nylig en fremtredende energiekspert fra India. Jeg møtte ham første gang i 1987. Da var det ille i hans hjemland. Nå er det enda verre, for nå bor det flere mennesker i India enn det gjør i Kina. De indiske myndigheter svarer sitt folk med at alle etter hvert skal få elektrisk strøm. Det skal bygges mer kullkraft. Dette viser at klimadiskusjonen i Norge – og ikke minst på Equinors generalforsamling – føres i et rom som er klart avgrenset fra den globale virkelighet. Mot denne påstanden kan det naturlig nok innvendes at den globale virkelighet er mer dramatisk enn dagens mangel på energi med hensyn til tidens store mantra; menneskeskapte klimaendringer.

Den fornybare energien skal ikke skyves ut i mørket til en fjern fremtid. Den fornybare energien er her og den vokser i mengde og virkningsgrad. Men den krever på samme måte som den fossile energien et kommersielt og teknologisk fundament. Det fremste argumentet for å utsette Trollvind er nettopp at prosjektet i dag ikke lar seg regne hjem. Når Equinor sier at halvparten av selskapets investeringer i 2030 skal gå til fornybare energiprosjekter, kan vi slå fast at det blir mer enn en krevende oppgave. Utsettelsen av Trollvind bekrefter dette, men umuliggjør likevel ikke satsing på fornybar energi.

Trollvind vil kunne levere 4,3 TWh, tilsvarende tre prosent av den norske vannkraftkapasiteten på 140 TWh. Gassproduksjonen fra Troll alene tilsvarer en energimengde 3,5 ganger den norske vannkraftproduksjonen. Der ligger dilemmaet i møte med virkeligheten.