PROFILEN: Målet er en besettelse

Selv kaller Peder Kongshaug (22) det en «obsession». Han konkurrerer tross alt i et internasjonalt miljø. I tillegg har han 250 reisedøgn i året. Og tilbringer nesten like mye tid i luften som på isen.  Det siste er noe av prisen han må betale om drømmen skal la seg realisere – blant annet.

– Man velger bort mye når man velger dette livet.  Jeg reflekterer ikke over det i hver enkelt setting, men samlet sett er det en byrde både for meg og alle dem rundt meg. Det er mange som ofrer mye for at jeg skal lykkes.  Jeg har jo også gått glipp av mye, men når jeg ser tilbake på alle opplevelsene jeg har fått gjennom det jeg driver med, angrer jeg ikke på noe.  Hadde jeg visst på forhånd hva det ville koste, er jeg imidlertid ikke sikker på om jeg hadde gjort det igjen.

Det verste er den evige dårlige skyldfølelsen. Han driver en idrett hvor marginene er små og hvor forskjellen mellom suksess og fiasko kan måles i hundredeler og centimeter.

– Jeg prøver å la være, men tenker hele tiden på hvor jeg kan hente de hundredelene. Det kan bli slitsomt om man skal holde på i mange år. Men jeg forsøker å finne en balanse mellom det å jage disse hundredelene og samtidig ikke å bli utslitt.

Han tok valget allerede på ungdomsskolen: Han skulle bli verdens beste skøyteløper. Hva det innebar, forsto han ikke helt rekkevidden av da. Det har han forstått mer og mer av underveis.  Jo høyere ambisjoner, jo mer koster det.

– Du kunne ha lagt ambisjonene litt lavere?

– Jeg kunne det, men for meg gikk det et veiskille i 14 års alderen da jeg bestemte meg for å gå all in. Det ble en «obsession «at det skulle gå. Jeg hadde ikke noen spesielt godt utgangspunkt for å si det, og var absolutt ingen barnestjerne.

LES OGSÅ: Byutvikling i krabbetempo i Stavanger

Blir sterkere

– Hvorfor satt du likevel dette målet?

– Min far tok meg med i Sørmarka Arena første gang da jeg var 11 år. Det ble vårt lille prosjekt. Da han døde tre år senere, bestemte jeg meg for at det ikke skulle ødelegge for oss. Far pleide å si at motvind er for å seile i, og vi brukte ofte det uttrykket for "å kjøre på". Det ble en slags killermentalitet om at det skulle gå. Jeg har tenkt at jeg med bakgrunn i dette kanskje har en annen toleranse for å ha det vondt, som muligens er sterkere enn det andre har og som man må ha for å nå et slikt mål.

Peder Kongshaug har langt på vei lykkes allerede. Allerede i 2020 – i en alder av 18 år - tok han sølv på 1500 meter under NM på Hamar. Under OL i Beijing i 2022 vant han sammen med det norske laget gull i lagtempo. I EM i Heerenveen i år tok han sitt første internasjonale mesterskapsgull for seniorer på 1500 meter og et nytt gull i lagtempo, og under VM i år ble det bronse på 1500 meter.

Men han er ikke helt i mål.

– Det er fortsatt dem som slår meg, og jeg vinner ikke hver gang. Den dagen jeg legger medaljene fornøyd på bordet og ser på dem, da har man tapt litt. Man må hele tiden se på hvordan man kan bli enda bedre, fordi også de andre blir det. Jeg er nok generelt en semiperfeksjonist, men spesielt når det gjelder idrett er det for meg et enten eller. Jeg ser ikke noe poeng i å reise 250 dager i året om jeg ikke skal gjøre alt for å bli best mulig. Jeg tror virkelig på det målet jeg har satt meg, og at man blir det man tenker.

Forutsetninger

Peder Kongshaug er født i Wimbledon utenfor London, men har bodd mesteparten av livet i Stavanger. Som så mange andre som unge gutter fra Eiganes-området spilte han fotball i Viking i barne- og ungdomsårene før han bestemte seg for å satse fullt og helt på skøyter. Etter ungdomsskolen begynte han på Wang, og ofret seg mer eller mindre fullt for idretten.

– Har man som oppvokst og bosatt i Stavanger de samme forutsetningene og betingelsene som alle andre når man satser på å bli verdens beste skøyteløper?

– Nei, denne sesongen var det ikke engang is i Sørmarka Arena på høsten og vi måtte trene på utendørsbaner. Samtidig konkurrerer vi på høydebaner i USA og på en is i Nederland som er rask som bare det. Det oppleves som å stå på ski i barnebakken og konkurrere i Kitzbühl. Samtidig er det også et økonomisk aspekt. I Norge ligger skøytesporten med brukket rygg og har knapt nok råd til å sende oss på samlinger. Samtidig tror jeg ikke man hadde blitt bedre på skøyter om budsjettet var høyere. Det hadde nok gjort livet litt enklere, men ikke nødvendigvis bedre. Hadde jeg begynt å tenke over at andre har bedre forutsetninger enn meg, hadde jeg tapt.

Perfeksjonisme

– Hva er hovedårsaken til at du har blitt så god?
– Jeg må tydeligvis ha et anlegg for det. Og så prøver jeg å gjøre alt – også hver eneste økt - så bra som mulig. Men det er et vanskelig spørsmål å svare på. For min del handler det hele tiden om å perfeksjonere det man gjør.

Han trener mer enn de fleste idrettsutøvere, så mye at han av og til tenker at det ikke er mulig å trene mer. På sommeren fem timer til dagen. Det aller meste uten is, og mye på sykkel. Om vinteren fire is-økter i tillegg til sykkel og styrke.

– Den store forskjellen mellom å drive en individuell idrett og en lagidrett er nok at individuelle utøvere må være særere. Man bruker så pass mange timer alene, og det er ganske nakent og så ekstremt tydelig om man er bra eller dårlig. Man går runder på isen i Nederland foran 12 000 tilskuere som bare skal se på deg, og som forventer et resultat. Som fotballspiller kan man av og til ha en dårlig dag på jobben, men noen andre kan redde deg eller du blir bare byttet ut.

Det aller største målet nå er individuelt OL-gull. Første mulighet er OL i Cortina i 2026, og sjansen er størst på favorittdistansen 1500 meter.

– Samtidig har jeg jo innsett at det å kjempe om medaljer hver helg er ganske kult, og gjør sporten enda mer gøy.

En mulighet

– Målet om OL-gull er et langt perspektiv og du har bare en mulighet i løpet av de neste fem årene. Tenker du på det?

– Ja, det gjør jeg. Men skulle jeg bli syk eller noe annet skulle inntreffe håper jeg likevel å kunne se tilbake og betrakte det jeg har gjort som en suksess, og å være stolt over den innsatsen jeg har lagt ned. Man blir besatt av sine egne mål. Det som gjør meg mest stolt, er ikke at jeg har et EM-gull liggende, men den prosessen jeg har klart å gjennomføre frem til det punktet hvor jeg står på startstreken og vet at jeg kan vinne.

Foreløpig setter han seg fireårs planer og jobber ut fra dem. Samtidig er han også i gang med en bachelor i økonomi. Han er halvveis i studiet, og så langt har det latt seg kombinere.

– Jeg synes egentlig det går overraskende greit. Jeg får lov til å ha eksamen andre steder. Utfordringen er mer at man av og til kan befinne seg i andre tidssoner, som eksempelvis på treningsleir i Nord-Amerika på høsten. Jeg følger lite forelesninger, og konsentrerer meg først og fremst om eksamen og om eksamensoppgaver og løsningsforslag. Så langt har jeg ikke kjøpt en eneste lærebok, men det har gått bra og metodikken har fungert.

– Har du samme ambisjoner for studiene som for idrettskarrieren?

– Jeg har et mer avslappet forhold til studiene. Samtidig synes jeg økonomifaget er interessant, og det er blitt sånn at jeg heller leser fag på sengen enn en bok. Så langt har jeg ikke reflektert så veldig mye av hva jeg skal bruke utdannelsen til. Men planen er å ta en master etter at idrettskarrieren er over, og leve et normalt studentliv.

Tok grep

– Hvor mye penger ligger det i å være i verdenstoppen i skøyter?

– Det er ikke akkurat lønninger som kan sammenliknes med å være trader i Statkraft, for å si det sånn. Nå har akkurat Olympiatoppen inflasjonsjustert stipendiet, for første gang på flere tiår. Tar man medalje i OL kan man nå få 160 000 kroner i stipend, for en medalje i EM kan man få 70 000. Tanken bak er at man kan gå til private sponsorer å skaffe penger, men i realiteten er det umulig for de fleste. På mitt lag er det kun et par som klarer å leve av idretten.

Selv har han vært heldig. For det første med foreldre som har hatt mulighet til å bidra, for det andre ved hjelp av en sponsor som har vært med lenge. Men det var først da Kongshaug etter sist OL sendte en melding til industrigründer Ståle Kyllingstad at det løsnet.

– Jeg ba om en samtale fordi jeg trengte noen ideer om hvordan jeg kunne nå ut til sponsormarkedet. Det resulterte i at jeg nå har med en lokal sponsorgruppe som vil være med meg til OL i 2026. Det gjør at jeg tjener godt nok til å kunne satse og drive med dette på fulltid.

Verdier

– Hva får du tid til ellers utenom trening, restituering, konkurranser og mange reisedøgn?

– Jeg føler jeg har veldig mye dødtid. Når vintersesongen er over må jeg ta igjen mange uker med studier først. Men jeg liker å stå på ski, jeg spiller mye piano, ser på filmer - og jeg har jo en kjæreste.

– Får du sett mye til henne med 250 reisedøgn?

– Hun får sikkert sett meg nok, men jeg skulle gjerne sett henne mer.  Hun bor i Bergen, men kommer ofte til Stavanger når jeg er hjemme.

De som har fulgt ekstra nøye med Kongshaugs karriere, har også registrert at han har en entusiastisk og stolt mor i kulissene. Kristin F. Kragseth er administrerende direktør i Petoro, og følger sønnen tett fra tribunen.

– Hun er helt rå sånn sett, og er med så og si overalt. Før syntes jeg det var veldig irriterende, man er jo litt barnslig som teenager. Men jeg ser mer og mer hvor stor verdien av å ha støttende foreldre er. Det er jeg ekstremt takknemlig for.