Tid for endring

Oljeindustrien sliter. Dagens situasjon kan virke som en oppfyllelse av det 34. verset i Matteusevangeliets 6. kapittel: «Vær da ikke bekymret for morgendagen. For morgendagen skal bekymre seg for seg selv. Hver dag har nok med sin egen plage.»
Det er nok flere som føler det slik nå. At hver dag har nok med sin egen plage. Pandemien har rammet alle, også oljeindustrien og USAs president Donald J. Trump.
Forbruket av olje og gass har gått ned og prisene har fulgt etter. Usikkerheten er blitt en sikker faktor. Det er ingen påtrengende strøm av prognoser som sier at etterspørsel, produksjon og priser vil ta seg opp raskt. Det er derimot mange som mener at krisen vil vare lenge og dertil en økende skare som mener at oljeproduksjonen aldri vil eller skal bli det den en gang var. Presset for et grønt skifte og en reduksjon i utslippene av klimagasser er økende.

Sentrum

Et nytt politisk parti har sett dagens lys i Norge. Sentrum. Partiet påberoper seg en aktiv politikk for næringsutvikling, men har satt 15 år som tidsfrist for å avslutte den norske oljealderen.
I oljeindustrien er det ingen som tror på at avslutningen lar seg tidfeste på denne måten. På den annen side forbereder industrien seg på å levere olje og gass med enda strengere krav til karbonutslipp som til slutt skal ende med den utslippsfrie samfunn. Da snakker vi 2050. 30 år frem i tid, kortere enn den tiden Norge har vært oljenasjon.
Det er for oljeindustrien del nok mye sant i at hver dag har nok med sin egen plage. For det er mye som ikke er og som kanskje heller ikke blir som før. Den store samlingen av fly som står på Sola og som nå pakkes inn for vinterlagring er en daglig påminnelse om fundamentale endringer. Det er langt fra sikkert at det vil bli bruk for alle disse flyene når neste sommer kommer. Og det er ikke bare i Stavanger at det står fly.
Skal vi vende tilbake til det vi definerer som den normale hverdag, krever det i det minste at det utvikles en effektiv vaksine mot Covid 19. I en tid der verden kanskje mer enn noen gang har behov for å stå sammen og praktisere solidaritet, er det sterke krefter som bekjemper globalisering og fellesskapsløsninger.

Markert taktskifte

Det er interessant å følge oljeselskapenes reaksjoner i møte med en ny tid og en mer krevende dagsorden. Flere selskaper varsler nå en nedtrapping av sin produksjon av fossil energi. BP, der den tidligere konsernsjef Helge Lund i Statoil er styreleder, er blant de som nå varsler et markert taktskifte med aggressiv satsing på fornybar energi, blant annet havvind. Tilskuddet av fornybar energi er raskt økende. I løpet av forbløffende kort tid har vindkraft fått status som en minst likeverdig energiform som olje og gass. Dette har allerede fått konsekvenser for oljeindustrien, og denne utviklingen vil bli forsterket i årene fremover. Det kan bety at verdens oljeproduksjon har nådd en historisk topp, ikke som følge av oljemangel, men som følge at svakere etterspørsel. Vi ser klare trekk av fornybar energi med potensial til å konkurrere ut olje og gass. Det betyr ikke at olje og gass forsvinner brått, men det betyr at oljen og gassens relative andel av verdens samlede energiproduksjon blir mindre.

Synkende behov

I løpet av kort tid er bildet endret, fra en industri som brukte en hver anledning til å be om nye leteområder, til en industri som nå må satse sterkere på fornybar energi og dernest restrukturere og konsolidere sin historiske kjernevirksomhet. Equinor er et eksempel på dette. Selskapet varsler nå en vesentlig personellreduksjon i sitt letemiljø, i Norge og internasjonalt. Ressursbruken skal effektiviseres. Det er opplagt mulig å lete like mye med en mer effektiv utnyttelse av ressursene. Men i det store og hele er det vanskelig å se dette på annen måte enn en
erkjennelse av at det går mot et synkende behov for olje.

Utenfor Equinor

Det er flere som nå tar til orde for at den grønne delen av Equinor bør kapitaliseres utenfor selskapet. Noen har ment at en sammenslåing av Statkraft og Equinor ny energi ville skape muligheter for å skape en norsk gigant innenfor fornybar energi med et stort internasjonalt markedspotensial. Oljeselskapene har i lang tid blitt kritisert for ikke å ha satset skikkelig på fornybar energi. Når Equinor nå realiserer noen av verdens største havvindprosjekter, kan det umiddelbart virke urettferdig. Når selskapet nå gjør det som selskapet lenge har blitt kritisert for ikke å gjøre, skal man plutselig amputere det nye virksomhetsområdet. Om en slik restrukturering av norsk energiindustri skulle finne sted, ville Equinor stå igjen med fossilene og en svært problematisk utenlandsvirksomhet i olje og gass. Da
kunne man tenke seg følgende scenario: Utenlandsvirksomheten selges. Da står man igjen med olje og gass på norsk sokkel. Staten eier 67 prosent i Equinor, men for at bildet skal bli komplett, må vi ikke glemme at staten også eier 100 prosent i Petoro.
Petoro er en ikke-operativ porteføljeforvalter av store olje- og gassreserver på vegne av staten. I et scenario der Equinor er ute av ny energi og internasjonal olje og gass, kunne man slå sammen Equinor og Petoro. Det ville gi en sterk faglig tyngde og stor muskelkraft til å drive norsk sokkel så lenge det er aktuelt å lete etter og utvinne olje og gass. Skulle dette skje, ville vi på en måte rykke til start, til etableringen av Statoil i 1972. Noen ville si at dermed var ringen sluttet. Men veien videre fra det nye startpunktet ville bli vesentlig annerledes enn fra det første.
Norsk oljepolitikk har vært drevet av dynamikk, av vilje og evne til å tilpasse seg en virkelighet i endring.
Oljeindustrien har lært seg å leve med dager som har nok med sin egen plage. Men ut av plage og krevende tider har det alltid kommet noe nytt.