Trenger vi statsråder fra Rogaland?

I mars presenterte regjeringen sin nye energikommisjon uten en eneste deltaker fra Norges energihovedstad. For mange den endelige bekreftelsen på at Stavanger-regionen og Rogaland bevisst er utelatt når regjeringspartiene skal fordel sentrale posisjoner og verv. For hvordan var det mulig å sette sammen en energikommisjon der over halvparten av medlemmene kommer fra Østlandet, hvor relativt perifere kommuner i innlandet er representert og hvor ingen, absolutt ingen, kommer fra fagmiljøet og næringslivet i det fylket i landet som har absolutt størst aktivitet innenfor energisektoren?

Ser vi dette i lys av at vi etter valget gikk fra fire statsråder i forrige regjering, inkludert tunge og viktige poster som olje- og energiminister og næringsminister, til kun én (som ellers nå er byttet ut med en fra Skien), er det ikke så rart at det reageres. Det er også grunn til å minne om at vi ikke har hatt en eneste representant i stortingskomiteene for næring eller energi før helt nylig, da Terje Halleland (Frp) trådte inn. Og i skrivende stund meldes det at Hadia Tajik også kommer inn som menig medlem i energi- og miljøkomiteen. Den ledige posten som ny leder fikk ingen av dem, det var visst Hammerfests tur. Disse to rogalendingene kom ellers fra transport- og kommunikasjonskomiteen, også en viktig komité hvor de nå etterlater seg et stort hull.

Innflytelseskompetanse
Alle fylker og regioner i Norge jobber for å få nasjonal innflytelse. Når kaken skal fordeles er det viktig å påvirke prosessene med argumenter, kunnskap og fakta. Konkurransen er stor, enten det handler om infrastrukturprosjekter, lokalisering av statlige arbeidsplasser eller rammebetingelser for næringslivet. Dette er et samspill som ofte visker ut politiske skillelinjer. Den såkalte Rogalandsbenken på Stortinget er det mest opplagte landingsstedet for delegasjoner med politikere, interesseorganisasjoner, bedrifter, fylke eller kommuner som skal til Oslo for å mobilisere i en bestemt sak. Det kan være for å jobbe med å få til en ny medisinutdanning i Stavanger eller å få etablert fornybarfondet Nysnø til regionen. Relasjoner bygges over tid, det er enkelt å ta kontakt, rogalandspolitikerne er allerede oppdatert om sakene og har kunnskap om det som skjer på hjemmebane. Det blir en tverrpolitisk dugnad, det jobbes pragmatisk og praktisk.

Det samlede resultatet av et slikt samspill kan vi kalle regionen eller fylkets innflytelseskompetanse. Evnen til å samhandle! Identifisere utfordringer og muligheter sett med regionens briller og bruke de ulike mulighetene til å øve innflytelse. Passe på at lokale ordførere eller stortingsrepresentanter benytter anledningen til å løfte og fremme en sak nasjonalt i eget parti når anledningen byr seg.

For hele landet
Er dette så viktig da? I den pågående debatten har enkelte tatt til orde for at det ikke betyr noe hvor en statsråd kommer fra. «En statsråd er vel statsråd for hele landet og skal uansett ikke favorisere noen fylker ­– aller minst hjemfylket», er omkvedet. De som hevder dette, har ofte én ting felles: De har aldri jobbet med denne problemstillingen selv! Spør du lokale politikere, statsråder, interesseorganisasjoner, institusjoner og andre i den regionale allmenningen som har erfaring med dette er svaret et helt annet.

La oss ta utgangspunkt i en bestemt sak og skru tiden tilbake til våren 2020. Oljeprisen sank som en stein og pandemien rammet næringslivet. Oljeselskapene varslet full brems i investeringene og det lå an til massearbeidsledighet for leverandørindustrien. Energihovedstaden så faren og en skikkelig kraftsamling hvor alle gode krefter satte seg rundt bordet førte til en koordinert og massiv innsats for å passe på at bransjen fikk de nødvendige rammebetingelsene for å opprettholde aktivitetene. Resultatet ble den såkalte skattepakken som ble vedtatt i Stortinget i juni.

Hadde det betydning at Tina Bru satt som olje- og energiminister i denne perioden og at Iselin Nybø var næringsminister? Tilgjengelige og faglig dyktige statsråder med høy kunnskap om de alvorlige problemstillingene som de selv opplevde på nært hold i egen region. Kontinuerlig i tett dialog med både næringsliv, kommuner og fylke. En SMS eller Messenger-melding var ofte nok for å opprette kontakt eller få avholdt et viktig møte. Da forrige regjering presenterte den såkalte Energimeldingen i fjor, stilte statsråden samme dag i det såkalte Energirådet som består av 30 av regionens viktigste ledere fra hele energimangfoldet for å presentere rapporten og ta imot innspill i hjemfylket. Hadde Tina Bru akseptert at ikke en eneste rogalending var representert i en nasjonal energikommisjon? Svaret er nei, det er faktisk helt utelukket. Men slike arbeidsuhell kan inntreffe fra statsråder som ikke har kjennskap til næringen og som må tvinges til å si at Stavanger-regionen er Energihovedstaden.

Tiprosentsfylket
Relasjoner og tilhørighet betyr mye i politikken, men gode wienerbrød, lange samtaler og god stemning i møterommene på Stortinget er ikke nok! Selvsagt er det resultatene som teller! Spørsmålet er da: Har Rogaland beviselig hatt nytte av å ha rogalendinger i regjering?

Ville Ryfast stått ferdig uten Magnhild-Meltveit Kleppa, Nysnø etablert på Holmen uten Iselin Nybø eller det nye sykehuset på Ullandhaug åpenbart seg uten Bent Høie? Hva har folk som Gunnar Berge og Arne Rettedal betydd for utviklingen og rammebetingelsene for Energihovedstaden?

Rogaland utgjør nesten ti prosent av landets befolkning og nesten ti prosent av landets totale areal. Derfor kan vi med rette kalle oss for ti prosent av Norge. Regjeringen består av 19 statsråder. Hvis vi tar utgangspunkt i at vettet er jevnt fordelt i landet burde det gitt et utslag på to statsråder fra Rogaland. Det er 12 komiteer på Stortinget, men selv her er ikke tiprosentsfylket funnet verdig en komitéleder.

Tilbake til utgangspunktet! Det blir en viktig oppgave for oss å sørge for at dette fylket sitter rundt bordet i Oslo når rammebetingelser for landets viktigste næring skal vedtas. Prosjekt Energihovedstaden som ble etablert under pandemien, er bare ett av flere eksempler på hvordan næringsliv og offentlig sektor drar lasset sammen og jobber koordinert for Energihovedstadens, og dermed landets interesser. I dagens virkelighet hvor Norge ser ut til å måtte innta en enda mer sentral rolle når det gjelder Europas energiforsyninger, er det ikke mindre viktig med lytteposter i Oslo.