Kronikk: Ullandhaug - et innovasjonsdistrikt?

«Før var det fossefallene som var utgangspunktet for norske industrieventyr. I dag er det innovasjonsdistrikt som står for verdiskapingen». Det var programbeskrivelsen av debatten om innovasjonsdistrikt under Arendalsuka, med utspring i Stavanger kommune og Universitetsfondets planer om å gjøre Ullandhaug til et innovasjonsdistrikt.  

Mens den energiintensive industrien for et århundre siden var avhengig av nærhet til energi, må dagens kunnskapsintensive næringsliv ligge nær institusjoner som utvikler kunnskap. Det er i hvert fall premisset bak tenkningen om innovasjonsdistrikt. 

I Norge var Oslo Science City først ute med begrepet. De har samlet universitet, forskningsinstitutter, universitetssykehus og innovasjonsmiljøer i et område av byen. Høres det kjent ut? Joda, vi har mye det samme på Ullandhaug. Siden 1960-tallet har området vært avsatt til universitetsformål, og det er i dag hjem for UiS, Norce, Innovasjonsparken, Validé og snart SUS, for å nevne noen. Det vi mangler, foruten et fengende navn på engelsk da, er en felles identitet og en felles arena for aktørene. 

Internasjonalt var innovasjonsdistrikt opprinnelig en beskrivelse på en trend hvor store bedrifter flyttet inn i sentrum av byene. I stedet for Silicon Valley, med sine digre kontorcampuser og store avstander, fikk vi Kendall Square i Boston, hvor bedriftene ligger tett i tett, sammen med oppstartsbedrifter og inkubatorer, og med MIT som nærmeste nabo. Man gikk fra vertikal spredning av innovasjonsaktivitet over et stort område til horisontal organisering hvor innovative selskaper ble stablet i høyden. Senere har begrepet blitt utvidet til også å favne om andre modeller. Det kan være gamle industriområder som blir tatt i bruk til nye formål, eller det kan være campuser som gjøres mer urbane gjennom fortetting og tilrettelegging for ny aktivitet. 

Identitet, infrastruktur og interaksjon 
Den siste modellen er antakelig mest aktuell for Ullandhaug. Av ord som kan brukes om Ullandhaug, ligger kanskje ikke bymessig og urbant fremst på tungen. Ullandhaug har store avstander og få sentrale samlingssteder. Det er lite som skjer etter klokken 16, med begrensede tilbud innen både handel og servering. Det er også forholdsvis krøkkete å komme seg til og fra. Bussene til sentrum går via Madla eller Hillevåg, stort sett uten kollektivfelt, og den nye bussveien bygges i retning ut av byen. Fortetting og utvikling av tjenestetilbudet ville vært et løft for området. 

De norske innovasjonsdistriktene er i mindre grad konsentrerte deler av byene. Oslo Science City strekker seg over et stort område, fra Majorstuen nært sentrum til Gaustad helt nord i byen. Trondheim Tech Port dekker like gjerne hele byen. Til felles har de at de typisk jobber med i hvert fall tre ting: Identitet, infrastruktur og interaksjon. 

Dette kan det være behov for også på Ullandhaug. I dag snakker organisasjonene på Ullandhaug i begrenset grad med felles stemme, og det mangler en felles tenkning rundt utvikling av området. Utfordringene med infrastrukturen er omtalt over og vil bli tydeligere når det nye sykehuset åpner. Interaksjon er det mye av, men det finnes få arenaer for uformelle møter på tvers av organisasjonene, som felles kantiner, kafeer eller puber. 

Bedre byutvikling 
Fører innovasjonsdistrikter til mer innovasjon? Det er det ikke veldig gode beviser for. Det er riktignok mye forskning som viser at innovative bedrifter ofte konsentrerer seg geografisk. Det skyldes blant annet at kunnskap deles lettere over korte avstander. Forskning viser også at nærhet til universiteter kan bidra til innovasjon. Det er imidlertid betydelig mindre belegg for at aktive politiske forsøk på å samle innovativ aktivitet har positive virkninger. Slike tiltak gir ikke nødvendigvis verken mer samarbeid, kunnskapsdeling eller innovasjon. Det er lite forskning spesifikt på innovasjonsdistrikter. I en studie av Tech City i London fant Max Nathan at etableringen førte til flere bedrifter, flere arbeidsplasser og økt tetthet i området. Det skyldtes imidlertid i hovedsak at innovative bedrifter flyttet dit fra andre deler av byen, ikke at de ble mer innovative av å lokalisere seg der. 

I stedet for innovasjonspolitikk er det kanskje riktigere å tenke på innovasjonsdistrikter som politikk for byutvikling, og der kan innovasjonsdistrikter ha noe for seg. De kan samle organisasjoner om mer helhetlig områdeutvikling og investeringer i kollektive goder. De kan bidra til fortetting og en mer bymessig utbygging, som skaper mer aktivitet og gir bedre forutsetninger for utvikling av tjenester.

Og de kan sette området på kartet for lokale, nasjonale og internasjonale beslutningstakere. Faren er at innovasjonsdistrikt kan bli et motebegrep som er tomt for innhold. Det er også en risiko for at man forsøker å kopiere modeller som ikke passer hos oss. Akkurat som det var en dårlig idé for regioner verden over å kopiere Silicon Valley, er det neppe lurt å importere byutviklingsmodeller fra amerikanske og europeiske storbyer. Vi trenger kunnskap om hvilke utfordringer som finnes hos oss og hvordan disse best kan løses. 

På veien videre må Innovasjonsdistrikt Ullandhaug finne sin egen identitet. Den må være forankret i behovene til de som bruker området i dag og til de som skal bruke det i fremtiden. Aktørene må ha realistiske forventninger til hva som er mulig å oppnå, samtidig som det må leveres konkrete resultater av arbeidet. Lykkes det, kan Ullandhaug bli et stadig mer sentralt område i byutviklingen.