Kronikk: Det grønne skiftet – ingen eksakt vitenskap

Det har også vært mange år med lite handling i forhold til skalaen på problemet. Det gjelder både oss konsumenter, og kapitalister. Men nå ser vi faktisk massive investeringer i det grønne skiftet. Det skjer en transformasjon av tankesettet til kapitaleiere og ledere i privat sektor. Dette er nok ikke bare drevet av deres frykt for global oppvarming. Det handler også om myndigheter som har fått øynene opp for hva som virker og hva som ikke virker når kapitalen tar beslutninger. Delvis kan det være fordi myndigheten lytter mindre på ortodokse samfunnsøkonomer, og mer på noen som forstår kapitalmarkedet i praksis.

Samfunnsøkonomer som meg har lært at vi skal bruke priser for å endre aktørene sine handlinger. Da jeg studerte samfunnsøkonomi tidlig på 1990 tallet fortalte foreleseren at en CO2 avgift var det som skulle til for å få ned utslippene. I tiårene etter har ledende samfunnsøkonomer i alle vestlig land gjentatt og gjentatt dette. Få gode samfunnsøkonomer klarer å avslutte en debatt om klimautslipp uten å si noe sånn som at «for øvrig er det min mening at CO2 avgifter vil løse problemet». Problemet er at verden ikke har klart å innføre CO2 avgifter eller omsettelige CO2 kvoter (som har omtrent samme effekt) i en skala som monner. Det er mange grunner til det, som materialiserer seg i det politiske markedet. Politikere finner det vanskelig å sanke stemmer på høye CO2 avgifter, men får tvert imot masse motbør. Internasjonal koordinering av CO2 avgifter, som er helt nødvendig i en globalisert økonomi, har også vist seg svært vanskelig. Det er for mange som lurer seg unna.

Investeringer
Det grønne skiftet starter med investeringer. Noen lure mennesker i Brüssel har funnet ut at vi må gå mer direkte løs på kapitalen for å få fart på det grønne skiftet. Disse «machiavellier» i klimaets tjeneste har fått med seg EU-politikerne på at det må skapes større risiko for investeringer med høye klima- og miljøavtrykk. Det gjelder å skape angst i styrerom og ledergrupper når beslutninger om store investeringer tas. På den andre siden pøser EU på med massive subsidier av investeringer i forskning og innovasjon i grønne prosjekter. Dette skal få de samme hodene i styrer og ledelse til å bli litt tryggere på grønne investeringer. EUs Green Deal og taksonomien inneholder mye. Det er lett å kritisere enkelt elementer. Men jeg tror den overordnede tanken treffer spikeren på hodet.

Massivt
Norge er i samme båt som EU, og vi adopterer deres politikk. Vi er nødt til å satse massivt. Det er handler om store veddemål i grønne prosjekter med høy risiko. Det kommer til å bli en sløsing uten sidestykke. Det er bare å slå fast at vi trolig vil kaste flere titalls milliarder rett ut vinduet de neste årene. Noen kommer til å bruke mulighetene for lobby virksomhet for sin næring og bedrift. Med klimakrisen har vi nemlig rotet oss inn i et uføre uten sidestykke. Kritikerne kommer til å få nok å fråtse i, og etterpåklokskapen vil få en gullalder. Her blir det store feite kjøttstykker for mange kritikere, og mye å raljere over.

Grønn plattform
Selv opplever jeg dette på nært hold gjennom utvikling av et stort prosjekt innenfor regjeringens nye flaggskip program «Grønn plattform». Sammen med seks selskaper i havbruk og petroleum skal vi utvikle et prosjekt på en verdikjede for offshore havbruk med lave klima- og miljøavtrykk. Grønn plattform, med et budsjett på en milliard kroner forankret i Forskningsrådet og Innovasjon Norge, har en rekke gode elementer for å stimulere til grønne innovasjoner og investeringer som markedet ikke hadde løst på egen hånd. Men her har det også gått raskt i svingene. Noen i regjering og næringsliv har snakket sammen - og snakker fortsatt sammen - slik at programmet endrer seg fra dag til dag til frustrasjon for flere. Grønn plattform er et case i grønn omstilling på godt og vondt.

To tanker
Vi må klare å ha to tanker i hodet samtidig. På den ene siden skal vi være kritiske og debattere ulike initiativer som innebærer bruk av milliarder av skattebetalernes penger. Min egen UiS rektor Klaus Mohn og min dekan Ola Kvaløy på Handelshøgskolen ved UiS bidrar til denne debatten, bl.a. gjennom flere innlegg i DN. Her har de nødvendige og substansielle refleksjoner rundt virkemiddelbruk og risikoen for samrøre mellom politikere og næringsliv.
På den andre siden må vi innse at vi nå er nødt til å satse nytt og stort, og øke risikoen for å gå på noen skikkelige smeller. Vi får ikke den perfekte politikken og virkemiddelbruken når tiden kan være i ferd med å løpe fra oss. I ettertid vil vi forhåpentligvis konkludere med at denne langt fra perfekte politikken gav oss den omstillingen vi trengte.